Søndag 12. november 2017

 Noen tanker sånn tidlig om morgenen.

Klokka er sju og jeg sitter her på balkongen vår, den som er vendt ut mot havet. Det er mørkt, så mørkt at jeg ikke ser noe annet enn lysene fra de utendørs lampene. Så hvorfor sitter jeg her? Sannsynligvis bare fordi jeg våknet og ikke fikk sove noe mer på grunn av varmen.

Det er calima. Det var derfor gårsdagen var så dårlig for meg, og det er derfor det er så varmt nå.

De første vintrene vi var her nede, kom calimaen en sjelden gang, og når jeg leser i wikipedia, ser jeg at calima er sånt som inntreffer kanskje fire ganger i året. Men ikke nå. Nå er det calima til stadighet. På grunn av klimaendringene, blir det sagt.

I Oslo er det hysteri rundt innstramningene for biltrafikk, leser jeg i de nedlastede avisene, og frustrerte mennesker skriver sinte ord på Facebook, fordi de gjerne vil kjøre med bilene sine midt i byen der folk bor og arbeider, og de som bor og jobber i byen sliter med astma og andre åndedrettsproblemer på grunn av de samme bilene.

Her på øya er det også enormt med biltrafikk, men forurensningen fra de kjørende forsvinner ut i havet, sier de fleste. Det er det som er så fint med ei øy. Men så har vi da denne calimaen da, denne calimaen som verken er gunstig for bronkiene våre eller noe annet.

Ja, ja, noe skal vi ha å irritere oss over.

Vi for vår del reiser snart hjem til fuktig og kaldt vær, et vær som ikke er gunstig for noen. Det er i alle fall det legen min sa. «Kom deg ned til varmen», sa han, «det er bra for deg, og da lever du garantert lenger enn om du bor her oppe i nord. Dette gjelder egentlig for alle», la han til, og derfor blir vi hjemme bare til ut i januar. Da reiser vi hit nedover igjen.

Mandag 13. november 2017

I går var vi i Arguineguin for å spise lunsj med en kollega av Inger Johanne og hennes venn, et svært trivelig treff, og i morgen kommer venner fra Jeløya for å bo hos oss i åtte dager.

Arguineguin kalles ofte «Norskebyen», fordi det bor så mange nordmenn der. I byen ligger også den norske skolen og den norske kirken for utenlandsboende nordmenn, denne kirken som er sprunget ut fra Den Norske Sjømannskirke, men siden det er så få norske sjøfolk igjen, er fokuset nå på nordmenn som oppholder seg i utlandet.

Jeg besøkte mange sjømannskirker da jeg var sjømann. Før bodde prestefamilien ofte i kirkebygget sammen med husmorfamilien som hadde ansvaret for blant annet å steke vafler til besøkende sjøfolk, slik at vi kunne stikke innom når det passet oss. Da var sjømannskirken et sted de fleste sjøfolk besøkte når de gikk i land, før de gjorde noe annet. Der kunne de få en prat og lese hjemlige aviser, alt som en erstatning for savnet av dem hjemme.

Etter hvert forandret Sjømannskirkene seg i takt med at stadig flere nordmenn bosatte seg utenlands. Mange ganger var det ikke plass til besøkende sjøfolk på grunn av lokale arrangementer for og av de fastboende, en trist utvikling for de gjenværende sjøfolkene, men tiden under land ble stadig kortere, så besetningene besøkes i dag oftest ombord, etter det jeg har blitt fortalt.

Dette var noen få ord om gårsdagen og Den Norske Sjømannskirke, før jeg går over til «Min Historie».

Min historie.

Lensberg på Sem.

Huset som vi flyttet inn i, var opprinnelig et bryggerhus tilhørende gården til Johan Bjerknes på Lensberg. Denne bygningen var smal og lang med vår leilighet i den ene enden og garasjer og vognskjul i den andre.

Hovedhuset der Johan og Gunhild bodde eller det vi kalte våningshuset etter det tyske das wohnungshaus, var veldig stort og besto av to fløyer. Hovedfløyen var bygget i tre etasjer og vinkelrett på denne hadde de bygget et lavt en etasjes hus for Ingvald og kona som var foreldrene til Johan.

Mor og far skulle ikke betale husleie, men som oppgjør skulle vi ha ansvaret for fjøsstellet annenhver helg om vinteren og tredje hver helg om sommeren, en jobb som jeg måtte være med på og fikk betalt for. En krone for morgenstellet for tolv kuer klokken fem søndag morgen var ikke spesielt populært i begynnelsen, men på en gård må jo alle være med å bidra, og etter hvert ble det mye mer arbeid og mye triveligere.

Mor og far hadde kjøpt en fem mål stor tomt i nærheten av der vi bodde tidligere, og der skulle vi bygge nytt hus.

Jeg kom til samme skoleklasse som jeg hadde gått i tidligere, noe som lettet flytteprosessen for meg, men siden vi nå skulle bo på den andre siden av Semsbyen, måtte jeg søke opp nye kamerater, noe jeg begynte å bli lei av. Denne gangen var jeg allikevel heldig og fant en kamerat ikke så veldig langt unna, og det er denne kameraten som var starten på det jeg i dag kaller Semsgjengen, fem gutter på samme alder som meg, en gjeng som fortsatt møtes en gang i året, inkludert koner.

Vi flyttet inn på høsten og skolestarten gikk greit, men karakterene mine falt radikalt. Dessuten var jeg ikke i rute, verken i historie eller geografi, så jeg måtte lese meg opp ganske kraftig det første året, men da vi startet i sjette klasse lå jeg på samme nivå som de andre.

Neste gang får du hører mer om hvordan det er å bo på en travel gård.