Onsdag 1. november 2017 – Musikkquiz i Klubben.

Etter å ha nesten kokt bort under kulespillet tirsdag, trengte vi både væske, mat og hvile, men Inger Johanne hadde jo nevnt på at hun hadde lyst til å delta i kveldens musikkquiz i den skandinaviske klubben. Lysten kom og gikk noen ganger før hun bestemte seg etter lunsjen og hvilen.

«Jeg har lyst», endte hun med, og jeg hadde lovet å bli med, så det var bare å klargjøre seg.

Programmet besto av et glass vin og en liten tallerken med ost og kjeks en times tid før quizen skulle startes.

Vi kom for øvrig i prat med en kar som satt utenfor inngangsdøra som sto åpen, og som vanlig vekslet vi noen ord, og da kom det fram at han var quizmasteren. Jeg fortalte raskt at jeg bare ville se og høre uten å delta, for musikkquizer er ikke min sterke side. I tillegg fortalte han at det var hovedsakelig svensk musikk, men svensk musikk fra den tiden da vi lyttet på fm’en fra Sverige.

«Sett dere ved et bord med svensker, så går det nok bra», mente han, og da vi hadde fått våre tallerkener og våre vinglass, var det to ledige plasser ved det nærmeste bordet. Vi spurte om lov til å sette oss, og de smilte og sa ja, og kontakten var i orden. Et par fra Stockholm viste seg senere. Jeg tror det var Brit Mari og Bengt de het og heter fortsatt, antar jeg.

Etter en time med hyggelig prat og bespisning startet quizen. Quizmasteren var musiker og hadde utstyret i orden, så det var svært så trivelig med det vi kaller folkparkmusik, og samarbeidet utviklet seg stort. Hun, vår bordvenninne, hadde flest navn og han bidro sterkt, men det var også noen logikkspørsmål, og der kunne også vi bidra. Sammen ble vi «krutt».

Etter at quizmasteren hadde jobbet en stund med besvarelsene som var individuelle, men basert på samarbeid rundt bordet, slik at ikke alle svarte det samme, kom resultatet som var svært uventet.

«Den tredje beste», sa quizmasteren, «gikk til Inger Johanne fra Norge».

Inger var oppe og tok imot sin vinflaske og sa tusen takk.

Etter en liten kunstpause kom det fra quizmasteren: Den nest beste er Terje også fra Norge».

Jeg synes det ble litt stille. Dette var jo svensk musikk, og alle de andre var svenske, men vi hadde nok det beste bordet sammenlagt, for til slutt kom det fra quizmasteren: «Och den allra bästa är Brit Mari fra Sverige».

Deretter spratt to par opp på dansegulvet etter invitasjon fra quizmasteren, og etter hvert samlet vi sammen vårt pikkpakk og trasket hjemover.

Min historie.

Finn i Vollen.

Butikken vår var «Finn i Vollen». Når mor handlet, behøvde hun ikke betale for varene. Alt som ble kjøpt, ble skrevet ned i en bok, og når mor og far fikk lønning ble varene betalt.

Butikken var spennende med alt det rare som fantes i hyllene bak ryggen til Finn som sto der i den blå frakken sin og smilte, men det mest spennende for meg, var det vi kalte kandissukker. Det var noen store brune glassaktige klumper som hang sammen ved hjelp av hyssing, og når noen bestilte noen gram av disse klumpene, halte han dem opp fra en kasse bak disken, hentet en hammer og slo dem i stykker på disken før han veide opp noen få biter som han la i en hvit pose som var spiss i bunnen.

Jeg fikk lite av dette kandissukkeret, fordi far var redd for at tennene mine skulle råtne bort eller at jeg skulle få sukkersyke, noe hans onkel Kristian i Oslo hadde, men Donald Duck fikk jeg hver onsdag, og det var det ikke alle som fikk. Jeg fikk også appelsiner når far fikk kjøpt disse gule saftige fruktene i Friscokiosken rett ved bussholdeplassen, og noen ganger kom han hjem med ei hel kasse, og da var det fest.