I dag har vi spilt petanque, boccia eller boule. Tre forskjellige navn, men samme spill. Svenskene har franske aner og derfor heter spillet boule der borte i svenske San Agustin. I Norge heter det vel ganske enkelt kulespill eller? Verken Inger Johanne eller jeg hadde spilt tidligere, og det gikk som det måtte gå, selv om vi var på hvert vårt lag.

Spillet foregikk på en sandbane som var delt inn i ni soner, alt innenfor klubbområdet. Vi var trettifire deltakere og ble fordelt på atten lag, og to lag spilte mot hverandre i hver bane. Spillet startet klokken ni og ble avsluttet klokka elleve, mens det ble varmere og varmere, men vi koste oss alle sammen.

Det spilles hver tirsdag og hver torsdag. Det kan nok hende at vi prøver oss igjen, men kanskje ikke torsdag denne uka. I kveld følger jeg Inger Johanne bort til klubben igjen. Da skal hun prøve seg på musikkquiz, hvilket absolutt ikke er for meg, så jeg blir helt sikkert en passiv tilhører til det spillet.

I dag våknet vi forresten til en helt annen temperatur enn tidligere. Den tynne dyna som tidligere bare har ligget ved siden av meg, fikk i natt lov til innimellom å dekke kroppen min, og de delene som ikke var tildekket, fikk stadig noen små avkjølende vindpust fra døra ut til balkongen.

Akkurat nå ligger Inger Johanne og hviler ut på stua, mens jeg sitter her ute på «fjellbalkongen» og skriver om dagens foreteelser og nå følger «min historie» slik jeg husker den.

Min historie.

Jon Eddy fortsatte å erte alle som lot seg erte.

Lillebroren Ole Robert var den som var mest utsatt for ertingen til Jon Eddy. Bonden Fon har jeg tidligere fortalt om, og han prøvde seg også på far en dag han var i gang med å rengjøre motorsykkelen. Vi hadde begge lært at våre foreldre ikke var våre ordentlig tanter og onkler, men det de kalte «filleonkler og filletanter» siden våre mødre bare var kusiner og ikke søstre. Dette ga Jon Eddy en stor mulighet til å utfolde seg, og jeg husker at han sto oppe på Nattvallveien og hoppet opp og ned og ropte ned til far som lå på siden av motorsykkelen nede i gården mellom våningshuset og låven, mens han rengjorde motoren utvendig med ei fille.

«Filleonkel, filleonkel, filleonkel», ropte Jon Eddy helt til far reiste seg opp og ropte et eller annet som svar, og dermed pilte Jon Eddy hjemover og viste seg ikke hos oss før etter at far hadde reist på jobb ute på landet igjen.

Han prøvde seg også på meg, men etter det jeg har blitt fortalt, fungerte det dårlig. En dag hadde han fått ny overall med utenpåsydde lommer, og dette ga ham enda en mulighet som han visste å bruke. Mor fortalte at han kom hoppende bortover veien med hendene i lommene på den nye overallen, mens han skrålte: «Jeg har lommer, jeg har lommer, jeg har lommer» mens han så utfordrende på meg. Jeg på min side hadde ikke lommer, og jeg ble stående å se på ham, slik mor fortalte det, la hodet mitt på skakke og sa trøstende: «Det gjø’kke no’, Jon Eddy», og dermed gikk luften ut av erteballongen hans for den gangen. Erting fungerte rett og slett ikke på meg, men det gjorde det på broren min da jeg lærte meg ertekunsten, men dette kommer jeg sikkert inn på seinere.