Bronkiene sliter i dag, så jeg blir nok sittende å skrive, tenker jeg (torsdag, 2. november 2017)

Torsdag 2. november 2017 – Bronkiene sliter, så jeg blir nok sittende å skrive.

Dagen i dag er ikke den beste for meg. Bronkiene begynte å slite meg ut allerede fra klokka seks, og klokka åtte var jeg temmelig utslitt. Det var dette min gamle allergilege doktor Koss sa da han anbefalte meg å finne en jobb til sjøs. Alternativet er ikke det beste, sa han den gang. Før eller senere får du nok astma, ikke den alvorligste varianten kanskje, men den kan bli skikkelig slitsom.

I går kveld måtte vi ut og handle, men det er ikke så lett når nesten alle butikkene er stengt på grunn av «Todos los Santos» (allehelgensdag), noe vi oppdaget da vi kom opp til San Fernando. Vi hadde allerede handlet noe på Lidl, men hva med resten? Så husket vi at butikken Hiperdino nesten alltid er åpen, og slik var det også i går. Vi kunne selvfølgelig handlet på de små lokale supermercadoene her i Playa del Inglés, men det er begrenset hva de har. Altså fikk vi handlet det vi skulle på Hiperdino og var godt fornøyd med det.

I dag blir jeg nok sittende her og skrive, både i bloggen og noe annet jeg er i gang med, og i kveld skal vi på kino i Moonlight Cinema borte ved Meloneras. Det er en utendørs kino som sender bare nye filmer under åpen himmel. De skal egentlig åpne til fastsatt tid, men filmen starter ikke før det blir mørkt slik at bildene synes på lerretet. For noen uker siden så vi Victoria og Abdul om dronning Victoria av England og hennes gode venn fra India, og i kveld skal vi se American Made.

Kinoen er komfortabel med toseters sofaer og mulighet for å bestille pizza og vin eller cava etter ønske. Den er absolutt å anbefale for alle voksne, men ikke barn.

Dette var litt om gårsdagen og planene for dagen i dag, før jeg nå går over til det som skjedde for flere år siden, da jeg var barn.

 

Min historie.

Ulvetangen var stranda vår.

Når vi skulle dit, syklet mor med meg på bagasjebrettet. Vi syklet først ned til krysset ved gården til Nikolaisen der vi tok til høyre inn på Semsveien som førte oss over den lille broa over bekken.

«Tror du Nøkken ser oss nå», spurte jeg mor da vi syklet over broa.

«Det kan hende», svarte hun, «men det er ingen ting å være redd for når du ikke går dit ned alene». Da var det jammen bra at Jon Eddy var med da vi gikk dit ned for noen dager siden, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt, for det er ikke sikkert at mor hadde likt det selv om Jon Eddy var med.

Etter at vi hadde syklet over broa, passerte vi butikken til Finn i Vollen, og deretter fikk vi søndagsskolehuset Betania på venstre side. Betania var viktig for oss, fordi det var der vi fikk røde stjerner stemplet i ei bok hver gang vi var der. Noen ganger fikk vi gullstjerne også, men den ble ikke stemplet, bare klistret på. Jon Eddy sa at «pøh, det er bare fordi de ikke vil bruke mer rødfarge, så de bare juger», men søndagsskolelæreren fortalte at det var fordi vi hadde vært der så mange ganger.

Etter Betania måtte vi krysse Berganveien og fortsette på Knarbergveien til vi kom ned til Ulvetangen der det alltid var pent vær. Jeg kunne ikke svømme, så mor måtte passe på meg, og så måtte jeg aldri bade rett etter at jeg hadde spist.

«Du burde snart lære deg å svømme», sa mor ofte. «Sissel Gro, kusina di, svømmer som bare det».

Jeg visste det. Jeg hadde til og med sett at hun hoppet fra brygga der de hadde båten sin. Det var ganske nifst å se på, for der var det skikkelig dypt. Sissel Gro kunne altså svømme, selv om vi var like gamle. De bodde på Torød og hun hadde kort vei ned til brygga, så det var vel derfor hun hadde lært denne kunsten så fort, sa tante Ella som var moren hennes og mors søster.

Alle rundt meg var flinkere enn meg. Slik oppfattet jeg det mange ganger. Sissel kunne svømme, Jon Eddy var flink i turn og skihopp, men hva var jeg best i, tenkte jeg. Det må jo være noe, og en dag hørt jeg det. Jon Eddy og jeg lekesloss i haven utenfor stuevinduene til mormor og morfar, og som jeg tidligere har beskrevet, var Jon Eddy lett, liten og veldig rask, så han ble alltid liggende øverst. En dag kom morfars og mormors hoder stikkende ut fra hvert sitt vindu for å se på, og det var da jeg hørte kommentaren fra morfar henvendt til mormor: «Bare vent til Terje får satt seg på’n. Da er’n ferdig».

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s