Kinoen i Meloneras og «da morfars sigar eksploderte» (fredag, 3. november 2017)

Jeg må begynne å si litt om den utendørs kinoen i Meloneras. Jeg har lagt ut bilder på facebook som gir en liten idé om hvor hyggelig det er å sitte sammen i en toseters sofa mens vi ser på film og nyter en pizza hver, en dessert hver og en flaske cava, alt til en pris av femtiåtte euro, altså litt over fem hundre kroner.

Den eneste skyggen ved opplevelsen denne gangen var et ungt britisk par som røkte omtrent en pakke sigaretter under forestillingen. Selvfølgelig kunne vi sagt fra, men det var ikke noe forbud, så da så. Det beste er kanskje å velge en film som tiltrekker seg mest «godt voksne».

En flaske cava er dessuten ganske mye når vi først fikk en mellomstor pizza hver, deretter hvert vårt glass med yoghurt- eller isdessert som ikke var små, og alt skulle tas unna på under to timer, men man behøver jo ikke drikke alt da.

I dag er det altså fredag, noe som betydde quiz fra Rix, Aftenposten og A-magasinet. Alt er nå unnagjort, og planene for dagen videre er en tur langs playaen til Faro de Maspalomas etter lunsj.

Vi har fått noen signaler om at vi kanskje burde være mer hjemme, noe vi nå helt bestemt har tatt til etterretning, så vi sier opp leiligheten på nyåret, og i dag har vi bestilt den siste turen fra fjerde til attende mai gjennom reisebyrået Ticket og Norwegian, slik at vi kan ta med oss hjem to ganger tjue kilogram bagasje hver.

I sommer har vi planlagt en øyhoppetur i det greske Middelhavet sammen med Elsie og Svein, noe vi gleder oss stort til, og fra høsten har vi foreløpig ingen planer.

 

Min historie.

Da morfars sigar eksploderte.

Onkel Paul var en av mors tre brødre. Han hadde alltid noe morsomt for seg, uansett hvor han var. Tante Martha som var kona hans, fortalte mange år seinere at hun lo minst en gang hver dag, av noe onkel Paul fant på. En gang mor var på besøk, ba tante Martha ham om å se etter kaffen. Med det mente hun at han skulle si fra hvis den begynte å koke, slik at kjelen ikke kokte over, men det forsto visst ikke onkel Paul, for plutselig reiste tante Martha seg opp og løp ut på kjøkkenet der kokeplatetoppen fløt av kaffe.

«Kaffen koker jo over», ropte hun.

«Ja», svarte han, «den koker over».

«Men jeg ga deg jo beskjed om å se etter kaffen», sa hun.

«Jeg gjorde jo det», svarte onkel Paul, «men jeg visste ikke om jeg skulle gjøre noe mer».

Og sånn gikk visst dagene hos tante Martha og onkel Paul.

Men det jeg husker best, var en julaften som vi feiret hos mormor og morfar etter at de hadde åpnet forretning i Florsgate en i Sandefjord. Dette var etter at både mormor og morfar og vi hadde flyttet fra Nøtterøy. De hadde kjøpt hus i Kamfjordgata nitten, der de hadde to utleieleiligheter og ikke altfor stor plass i sine to små stuer, men hele familien skulle absolutt feire jul sammen, mente både mormor og morfar.

Etter middagen satte morfar seg ned i sin store hvilestol for å røke sin store sigar, slik han alltid gjorde etter middagene. Jeg var vant med at det da hendte at han ville fortelle noe, morfar var normalt ikke den mest snakkesalige i familien, så jeg satte meg ned på gulvet foran ham for å høre om det kom noen visdomsord.

Han fuktet sigaren ved å putte den inn i munnen sin. Først den ene veien og så den andre. Deretter tente han på en lang treflis med en fyrstikk, og brukte treflisen til å tenne på sigaren, noe som tok sin tid. Så lente han seg godt tilbake og pattet på sigaren til den ble skikkelig rød og lukket øynene en stund. Så plutselig skjedde det noe.

Det smalt fra sigaren, og den brakk på midten, mens det røk fra bruddstedet, og den ytre halvdelen ble hengende nedover mot buksa hans. Morfar åpnet øynene, tok sigaren bort fra munnen og snudde hodet ut til den andre stua der de voksne satt og pratet mens de drakk kaffe:

«Paul», ropte morfar, «dette var ingen god spøk». Han la sigaren fra seg i askebegeret, hentet en ny og startet med den samme opptenningsprosedyren.

Jeg spurte mor da vi kom hjem om hvordan morfar kunne vite at det var onkel Paul som hadde lagt et lite eksplosiv fra «Skøyern» i sigaren til morfar, og mor svarte at det bare var onkel Paul som kunne gjøre sånne ting. Det var sånn jeg lærte at det alltid skjedde noe når onkel Paul var på besøk hos noen.

For ordens skyld, så var «Skøyern» den første butikken i Vestfold som hadde morosaker for salg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s