Nå i ettermiddag har vi fått et skikkelig lørdagsvær, og med det mener jeg overskyet, vind og god norsk sommertemperatur, noe som gjør at jeg for første gang denne høstperioden, trekker på meg langbukser. Slik kan det også oppleves når solen har forsvunnet bak skyene.

I kveld skal vi ut på den andre siden av San Agustin i forhold til der vi bor, sammen med en svensk venninne som har invitert til oss hjem til seg for en aperitiff før vi går ut og spiser i fellesskap.

Dagen startet for øvrig med frokost og quizen fra Rix og Aftenposten som lørdagene også spanderer en storquiz med fem ganger åtte spørsmål. Deretter fulgte vi opp med telefonsamtaler til mor og Isabelle. Sofia snakket vi med for to dager siden, og nå samler de krefter til visning av leiligheten i morgen og mandag. Det skal bli spennende.

Min historie.

En dag var leketiden for Jon Eddy og meg over.

Han skulle begynne på skolen, mens jeg som var ett år yngre måtte vente ytterligere ett år. Det var da alenestreiftogene mine begynte, og etter hvert fant jeg en ny kamerat nesten helt borte hos Fon, bonden som jeg har skrevet om tidligere. Den nye kameraten het Dag, og han hadde en bror som het Tor.

Dag var mye høyere enn meg, og det var da vi begynte utforskingen av skogskollen på den ene siden av Nattvallveien. Utforskingen dekket hele skogskollen og veien som førte over fra Fons gård til Semsveien der vi kunne se rett over til tante Svanhild og onkel Hans. Tante Svanhild var mors eldste søster og aldersmessig kunne hun godt være moren hennes.

Mange år seinere traff jeg på Dag igjen, mens jeg var på marinens rekruttskole Madlamoen ved Stavanger. Da var han kvartermester med rød stripe, det vi kalte «Tyttis» og halvtroppsjef. Han fortalte at han samlet poeng for å komme inn på lærerskolen.

Dette året da jeg lekte med Dag, gikk svært fort, så fort at jeg egentlig husker svært lite fra den tiden. Og så kom sommeren og Jon Eddy hadde sommerferie fra skolen. Min pollenallergi hadde begynt å blomstre opp, og derfor var jeg var mye med tante Erna og onkel Kristian ut til Lindholmen, ei øy på Nøtterøys østside og som tilhørte Wedel Jarlsberg.

Det var mange som fikk lov til å sette opp telt for sommeren på Lindholmen. Teltet vårt lå ikke så langt fra huset til greven som vi kalte eierne selv om grevetittelen for lengst var fjernet, så vi fikk lov til å hente vann derfra i stedet for å ta snekka inn til Årøysund der tante Erna og onkel Kristian hadde båtplass.

Jon Eddy og Ole Robert hadde A-jolle og seilte mye. Jeg hadde ennå ikke lært å svømme, så jeg måtte holde meg på øya. Jeg husker faktisk at jeg leste mye og tenkte vel så mye, tenkte på alt mulig. Fotballen som tremenningene boltret seg med når de ikke seilte, fanget heller ikke interessen min.

«Du skulle vært filosof, du», hørte jeg ganske ofte.

Jeg husker at jeg satt og så på fotballspillet, men jeg fant ikke ordentlig ut av reglene.

Mange år senere, da jeg gikk på realskolen og var en av de raskeste til å løpe seksti meter, bestemte gymnastikklæreren seg for at jeg skulle sparke fotball.

 «Du skal spille på skolelaget», sa han, og dermed ble jeg plassert på en grusbane sammen med mange andre og plutselig var spillet i gang. Bare få minutter senere blåste han i fløyta, vinket meg inn med fingeren og ba meg løpe meg en tur i åsen bak skolen og ikke forstyrre fotballspillet.

Selv i dag skjønner jeg lite av disse reglene.