Helgen er over, og den nye uka begynner med «det som skjer og som vi foreløpig ikke vet noe særlig om».

Lørdag var vi ute med ei svensk venninne og fikk se hennes nyrestaurerte leilighet og oppleve en italiensk restaurant på den andre siden av San Agustin, og i går ble vi hentet av Scott og Gro for lunsj i Playa de Arinaga, en delikat liten pueblo på østsiden av øya, og til sist i går kveld kom to av Inger Johannes kusiner med partnere til et lite glass og kaffe før de skulle ut på byen. Unge mennesker som sikkert holder det gående utover natten, tenkte vi, da vi la oss noe etter klokka elleve. En svært hyggelig ukeslutt.

Nyhetene er nede har dreid seg den siste tiden hovedsakelig rundt Catalonias mulige løsrivelse, noe som nå forhåpentligvis er over etter at lederne for løsrivelsen har reist fra landet. Vi får håpe at det hele roer seg og at folket samler seg rundt Spanias ledelse.

Vi følger jo med i noe av det som skjer hjemme også og forstår at det viktigste på dagsordenen fortsatt er innvandringen. Så leser vi også at utvandringen også er i gang. Norge er kanskje ikke så attraktivt for alle, slik mange tror.

Min historie.

Ett år etter at Jon Eddy hadde begynt på skolen, var det min tur.

Jeg husker godt at Bjørn Bjønnes og jeg skulle gå til skolen sammen den første skoledagen uten foreldre. Hvem som hadde avtalt dette, husker jeg ikke, men Bjørn som kom fra Bjønnesgården som lå på en høyde bak butikken til Finn i Vollen, sto en dag på veien ovenfor tunet på gården der jeg bodde. Vi hadde begge nye klær, men der ble også alle likheter borte. Bjørn var i hvert fall ett hode høyere enn meg, hvis ikke mer, og mye kraftigere og skikkelig blid.

Fru Østby som var læreren vår, vet jeg ikke så mye om, men jeg var nesten alltid en som ble lagt merke til, av en eller annen grunn, også av henne. Jeg husker kommandoordet hennes som alltid var: «Terje!», noe klassekameratene min raskt la merke til, så hver gang vi stilte opp utenfor skolebygningen, var det en av kameratene som dyttet borti meg slik at jeg falt sidelengs ut av rekka, og raskt kom kommandoordet: «Terje!», og alle lo.

Som jeg har skrevet tidligere var jeg ikke typen som tok skade av litt erting. Jeg følte kanskje i stedet at dette var noe som var positivt i en kameratgjeng.

I løpet av det første skoleåret ble det klart at mormor og morfar skulle flytte til Sandefjord for å starte en utstyrsbutikk der. Fra før hadde tante Lorry som var mors søster og onkel Arne en tilsvarende butikk i Tønsberg, og dessuten jobbet onkel Arne som agent for en importør og grossist av den slags varer.

Gården skulle mors bror som også het Arne overta. Han var gift med tante Edith og de hadde en datter som het Greta. Hun var da en av mine mange kusiner. Etter det jeg har blitt fortalt, ville tante Edith og onkel Arne disponere hele huset, så derfor måtte vi flytte, noe som kanskje ikke var så dumt siden far jobbet stort sett hele uka borte og kom hjem bare i helgene.

Jeg husker at de fortalte at vi skulle flytte til Sem, noe som var «på landet» på den andre siden av byen. Der skulle vi bo i en leilighet i annen etasje akkurat som vi gjorde hos mormor og morfar. Far ville kunne komme hjem nesten hver kveld, fordi det var der han besøkte gårdene som melkekontrollør. I tillegg hadde han da også begynte å føre gårdsregnskaper for bøndene.

Broren min, Roar, hadde også blitt født, ett år før jeg begynte på Skjerve skole på Nøtterøy. Det var litt stas med denne lille broren, og for ham var det jo viktig at far var mer hjemme, nå som mor hadde to stykker å passe på.

Og jeg skulle bytte skole fra lille Skjerve skole på lille Nøtterøy til store Sem skole langt ute på landet. Ganske skummelt, tenker jeg at jeg følte.