Boken om «Solfuglen» av Christie Watson og Min Historie fortsetter (tirsdag 7. november 2017)

Tirsdag 7. november 2017

Jeg har nettopp lagt fra meg Christie Watsons «Solfuglen» som handler om det tøffe livet i en landsby i Nigerdeltaet i Nigeria.

Jeg trodde først at forfatteren var afrikansk, men slik er det ikke. Hun er fullblods britisk, og hvordan hun har klart å skaffe seg innsikten til å skrive så levende om denne delen av Afrika, vet jeg ikke. Det eneste jeg vet helt sikkert, er at jeg kommer til å lese mer av det hun har skrevet fra Afrika, en verdensdel jeg falt for den første gangen jeg var i Kenya.

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:

Tolv år gamle Blessing bor med familien i trygge omgivelser i Lagos i Nigeria. Når moren finner faren med en annen kvinne forandrer alt seg. Moren tar med seg Blessing og broren, og flytter til besteforeldrene i en liten landsby ved Nigerdeltaet. Livet i landsbyen byr på mange utfordringer, og da moren finner en ny, hvit mann, raser verden sammen for broren Ezikiel.

Omtale fra forlaget:

TOLV ÅR GAMLE BLESSING bor sammen med broren Ezikiel og foreldrene i trygge omgivelser i Lagos i Nigeria. En dag forandres livene deres fullstendig; moren deres finner faren sammen med en annen kvinne. Moren tvinges til å ta med seg barna og flytte tilbake til sine foreldre som bor i Warri, en liten landsby like ved Nigerdeltaet. Blessing og Ezikiel finner seg etter hvert til rette i slummen, men de savner faren og livet de hadde i byen. Bestemor er en høyt respektert jordmor, og Blessing får være med når hun hjelper kvinnene under fødslene. Den tøffe tolvåringen fascineres av dette yrket, men hun blir fortvilet og rasende når hun oppdager hva bestemoren bruker den store kniven sin til. Livet i landsbyen byr på mange utfordringer, og da moren deres finner en ny, hvit mann, raser verden sammen for Ezikiel. En innsiktsfull og hjertevarm roman fra et moderne Afrika. En fortelling om å bli voksen så altfor fort. «En imponerende debut. Watsons nyanserte skildringer av dagliglivet i Nigeria er befolket med sterke karakterer som ikke bare kjemper for å overleve, men for verdighet.» PUBLISHERS WEEKLY

For femti år siden, da jeg var gnist om bord i MT Thorsholm til Thor Dahl gikk vi inn i Nigerdeltaet etter et besøk i Lagos. Vi skulle opp Bonny River, helt opp til Port Harcourt. Jeg har skrevet om denne turen tidligere her https://vestfoldingen.com/2012/02/24/12-tankbaten-thorsholm-pa-atten-tusen-tonn-som-elvebat/

 

Min historie.

Flytteprosessen fra Nøtterøy til Sem husker jeg lite av,

jeg hadde nok med å venne meg til et nytt sted å bo og det å søke etter nye kamerater.

Leiligheten var fin der den lå i annen etasje med utsikt over Sørlandske Hovedvei, det som senere ble E18.

Vertskapet, herr og fru Ellefsen, var veldig hyggelige og lette å bli kjent med. De hadde to døtre, Venke og May Liss og en sønn som het Hans. Alle var like greie som foreldrene.

Det var kort vei til grensa mot Stokke, men noe lengre til skolen som lå på den andre siden av Semsbyen, et navn som mange kjente til når de kom nordfra og skulle til Sørlandet. Det var gjerne der de stoppet for å proviantere, så sommertrafikken var merkbar når vi skulle i butikken.

I nabolaget var det flere å leke med, men alle var yngre enn meg. Det var først da jeg begynte på skolen, i annen klasse, at jeg ble kjent med unger på min egen alder, men ingen ble det vi kaller kamerater. I klassemiljøet var det derimot lett å bli kjent, men det var bare en av dem som bodde i vårt område, en hyggelig gutt som het Ragnar. Mellom der han bodde og der jeg bodde, ble jeg også kjent med en som het Torfinn. Han var ett år yngre enn meg, og moren hans skrøt av at jeg lærte ham å lese. «Ellers hadde han aldri lært det», sa hun, og jeg følte meg ganske så stolt da jeg fikk høre av andre at hun hadde sagt det.

Det var to andreklasser, og klassene var delt opp slik at de som gikk i den andre klassen, bodde i sentrum, mens nesten alle som gikk i min klasse bodde utenfor sentrum. Det betydde at mine klassekamerater bodde langt fra hverandre, noe som igjen betød at det bare var i klassemiljøet vi var sammen. Etter skoletiden så vi hverandre lite.

Av læreren ble jeg tidlig kalt en drømmer, noe mor fortalte etter foreldremøtene. Jeg var mye bortreist i tankene og ble ofte sittende å se ut av vinduet uten å følge spesielt godt med, men siden jeg var ganske skoleflink, gjorde det ikke så veldig mye, mente læreren.

I fritiden var jeg ofte opptatt med lekser og lesing av bøker som jeg lånte på biblioteket i byen, men litt nord for der vi bodde, var én familie ganske dominerende. Alle kom fra den gården som de fleste hustomtene var skilt ut fra og hadde samme etternavn. Noen av dem kom jeg godt i kontakt med, følte jeg, men uansett så var jeg innflytter, og en dag bestemte de seg for at jeg skulle tas.

Jeg husker at jeg ble bundet til en stolpe i et gammelt og nå ubrukt grisehus. Der ble jeg pisket med myke kvister. Ikke så hardt, tror jeg, men allikevel nok til at jeg kjente det. Jeg hadde lært at gutter ikke skulle skrike, så det droppet jeg. Jeg bare tidde stille og gikk inn i min egen tankeboble uten å se på dem, og til slutt dro de, mens jeg ble stående bundet.

Langt utpå kvelden, etter noen timer hørte jeg noen voksne stemmer som ropte navnet mitt. Noen ganger nær og andre ganger lenger fra. Jeg tror jeg sovnet litt mens jeg sto der, for plutselig gikk døra opp.

Jeg lekte ikke mer i det området, men senere hørte jeg mor fortelle far at årsaken til at jeg ble fanget i grisehuset, var at jeg snakket så pent. Altså var det dialektforskjellene mellom Sem og Nøtterøy, som laget et kunstig motsetningsforhold mellom dem og meg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s