Onsdag, 26. juli 2017

Hvor bra kan egentlig livet være? Akkurat nå føler jeg at jeg er i modus «avslapning i n’te potens».

Vi kom ned til leiligheten vår her i Playa del Inglés natt til tirsdag og brukte både natta og dagen etter til å komme i modus «ordinær form», så dagen i dag har vært den første vanlige dagen. Frokost klokken ni etterfulgt av quizen fra Sandefjords Blad og Aftenposten, begge nedlastet til Inger Johannes lesebrett. Deretter klargjøring av nistemat og drikke til turen «al largo de playa al Faro», altså langs stranda til fyret i Mas Palomas. Vi brukte et par timer på turen siden Inger Johanne har vondt i stortåa si. Hun har slått den si slik at negl og neglrot har sprukket, noe som ikke er verken behagelig eller gunstig for en diabetiker.

Angående leilighetens tilstand var det et eget kapitel, men svært vanlig for oss. Vi har fire balkonger som alle hadde fått et godt belegg av den sanden som kommer fra Sahara med vinden. Noen ganger i året er luften ganske pakket med denne slik at når vi ser mot horisonten der himmelen møter havet, så er skillet mellom de to ganske tåkete. Samtidig stiger temperaturen ofte med over ti grader, og myndigheten anbefaler ofte mennesker med pusteproblemer å holde seg inne. Hvilket vi selvfølgelig ikke gjør med de konsekvensene vi helst ikke vil ha.

Men tilbake til sanda og leiligheten. Denne sanda er pulveraktig og klebrig og kryper inn i leiligheten gjennom alle glipene mellom dørkarm og dør og legger seg på de fleste flatene, spesielt gulvene.

Jeg starter som vanlig med kost og brett etterfulgt av våt mopp, og når vannet møter det lysegrå pudderet, endrer fargen seg brutalt til sort, en farge som jeg har lært at ikke er noen farge, men når den kleber seg til både gulv, hender og skosåler, er fargen skikkelig farge, og jobben blir noe slitsom.

De rengjorte områdene blir raskt tilgriset igjen fra både hender og skosåler som jeg har glemt å rengjøre, og disse flytter sanda fra de ubehandlede områdene til de behandlede. Altså en møkkajobb, men når resultatet er bra, blir etter hvert nesten alt bra, og slik er det i dag, og i morgen går jeg nok på med en ny omgang med moppen.

Akkurat nå sitter Inger Johanne på den andre siden av bordet her ute på balkongen og hviler med gjenlukkede øyne. Hun kaller dette å hvile, mens jeg bruker ordet «sove».

Til slutt takker jeg for oppmerksomheten i dag og sier på gjensyn om noen dager.

Nyt kvelden der du er.

Hilsen Terje