Da er sylta surret og ligger i kjelen for trekking. Enda et skritt nærmere jul for oss. Noe annet er det sikkert i Longyearbyen. Ut fra bildene som har flimret forbi oss i tv-ruta, er det lett å skjønne at der oppe må det være svært annerledes. Byen er liten og består av litt over to tusen innbyggere. Stadig flere blir evakuert fra husene sine på grunn av faren for flere skred, hører jeg i radioen.

Jeg lukker øynene og flytter meg mentalt dit opp. Vi var der oppe sommeren 2011 for å besøke vår yngste datter som jobbet på www.huset.com lenger oppe i dalen, men på den andre siden. Vi lånte leiligheten hennes, ikke så langt fra der raset gikk og spaserte mye rundt i byen og hilste på mange av hennes venner og pratet med andre som vi traff tilfeldig. Etter noen dager fikk vi en god oversikt over den lille byen. Jeg sa den gang at jeg følte at jeg var i en westernby på attenhundre-tallet. Noen gikk, som den gangen, rundt i byen med rifle i hånden.

Bak de lukkede øynene mine ser jeg for meg at det fortsatt er flombelyst i skredområdet, kaldt og vindfullt, men menneskene rundt meg jobber fortsatt frenetisk med å rydde unna snø. Fellesskapet er sterkt og gir trøst til dem som er påvirket. Er de sikre på at alle er funnet?

I går på dagen var det førjulstid og sikkert fredelig akkurat som i resten av landet, men Longyearbyen er mindre, og de fleste kjenner til hverandre, i det minste av utseende. I dag prater alle om det som har skjedd. En er død og flere er skadd. Samtalene er forsiktige og trøstende. Alt og alle preges av det som har skjedd.

Det er slik jeg forestiller meg hvordan de har det der oppe. Vi er mange som sender gode tanker til dette samfunnet som også er en del av Norge.