Er det å hate noe eller noen en naturlig del av det å være mennesker?

I dag er det sigøynere eller romfolk, i fjor var det jøder, året før var det drosjesjåfører av pakistansk herkomst, og slik fortsetter det.  Da jeg var i tenårene, jeg er født i 1947, var det nordlendinger.

Må vi egentlig ha noen å hate eller mislike for å være fornøyd og holde fred med hverandre? Mye tyder på det. En statsleder, jeg husker ikke hvem, uttalte at fred skapes ved å skaffe seg en ytre fiende.

Det er mange meninger om romfolk akkurat som det er om andre nasjoner og naboer hjemme i gata, og dette skaper uenighet blant mange. Vi blir engasjerte og sinte på hverandre og får ut mye skjult aggresjon.

Når det gjelder de mest ekstreme meningene, så forteller det mer om dem som skriver eller uttaler disse. Kanskje problemene deres er misnøye med seg selv, en misnøye så sterk at aggresjonen på en måte hjelper dem å leve med denne misnøyen.

I dag er verden mye mer åpen tidligere og forandringene skjer raskere, så jeg tror vi må akseptere at mye uventet kommer overraskende på oss:

• Vår kronprins giftet seg med en dame, som han sa, hadde bak seg et utagerende festliv.
• Nye folkegrupper kommer til Norge og til andre land, de er flere og de kommer raskere.
• De krever å bli vurdert og bedømt akkurat som etniske innbyggere.
• Mange av dem har rett til det de krever.
• Vi selv reiser og besøker eller blir boende i land som tidligere var oss svært fremmede.
• Etniske nordmenn konverterer til andre og for oss fremmede religioner.

De som protesterer mot disse endringene, har fulgt dårlig med i tiden, tror jeg. Kanskje det er dem som er problemet?