Skogmannen reiste seg opp fra fjellkollen der han hadde ligget og tenkt, tenkt tilbake til da det hele startet. Han børstet av seg det som naturen hadde lagt fra seg i løpet av sommeren. Solen lå allerede lavt på himmelen, og det begynte å bli kjøligere om kvelden. Han var glad for at det fortsatt var sommer, men kjente på kroppen at han ikke var helt ung lenger. Han kunne ikke ligge lenge slik direkte på fjellet før han ble støl i hele kroppen. Han visste om ei gammel tømmerkoie som ikke lenger ble brukt. Der skulle han ligge i natt.

–          ”Det skal bli godt å ligge i hus i natt”, tenkte han.

Han tenkte tilbake til da han var liten gutt og faren tok ham med på en overnattingstur i skogen. De overnattet i en slik koie, og det var blant annet slike erfaringer som hadde gjort ham glad i skogen der han kunne være alene med tankene sine. Faren hadde ikke vært den mest snakkesalige, så sammen med ham var det alltid anledning til å tenke sine egne tanker uten å bli forstyrret.

Han åpnet ryggsekken. Øverst lå den forede fleecejakken.

–          ”Dette stoffet er fantastisk”, tenkte han, ”ikke for varmt og ikke for kaldt”.

Han tok på seg jakka og kjente at skuldrene var stive når han tredde dem inn i jakkeermene. Så lukket han sekken og førte armene inn i ryggstroppene, lukket stroppen over brystet og det samme med stroppen rundt livet. Nå var han og ryggsekken ett, noe som ga ham en god følelse. Han hadde en halv times gange foran seg og kunne fortsette å tenke mens han gikk, tenke tilbake til da denne siste livsepoken hans startet.

En gang i blant tenkte han at det han nå levde av, ikke var riktig i henhold til oppdragelsen moren og faren hadde gitt ham, men samtidig var det rettferdig og derfor riktig i henhold til det faren hadde lært ham. Han ryddet opp der loven ikke gjorde jobben sin, og det var jo bra. Han avsluttet denne tankerekken. Han hadde erfaring med at det ikke var bra for ham å grunne slik. Det førte bare til at han ble litt i tvil. Da var det bedre å tenke tilbake til den gangen da det hele startet på den lille greske øya som han og hans kone hadde brukt som fast tilholdssted i flere somre.

Han hadde fått høre om skjebnen til hotellvertinnen som de etter hvert hadde blitt veldig godt kjent med og hadde villet undersøke dette nærmere. Han hadde besøkt henne på den nye arbeidsplassen hennes på hotellet et godt stykke utenfor byen. Der ute hadde han truffet en dame som hadde forandret seg drastisk i forhold til slik han husket henne, mest av utseende. Hun hadde blitt tynnere og mer rastløs i bevegelsene, men like imøtekommende, kanskje mer enn tidligere.

Hun hadde fortalt om truslene fra eksmannen, truslene som både gjaldt henne, hennes sønn og moren. Hun hadde fortalt at de alltid levde i frykt, frykt for at han skulle gjøre alvor av drapstruslene sine. Det verste var det jagede uttrykket hun hadde i øynene sine. Det var dette uttrykket han bar med seg da han var tilbake på hotellrommet.

–          ”Du skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv”.

Arne Øverlands ord var fortsatt gyldige, mente han. Han prøvde å tolke det han hadde hørt med Arne Øverlands ord i hodet.