Carlos Ruiz Zafón. Jeg har lest den andre og foreløpig siste boken hans. Først ”Vindens skygge” og nå ”Engelens spill”. To mystiske bøker der scenen er hentet fra førkrigs- og etterkrigstiden i Barcelona. De delene av hjernen som behandler hukommelse og analyse blir hele tiden satt på spill, mens jeg leser. Hvem skriver han om nå? Hvem er jeg-personen? Plutselig overrasker Zafón meg med en ny vinkel, et nytt svar, før han fører meg inn i en ny gåte som krever nye svar.

Jeg har bestemt meg for å lese bøkene en gang til før Zafón kommer med den tredje boken i denne varslede serien på fire bøker.

Fredag, 18. februar 2011 – vår tjueførste og hjemreisedagen fra Gran Canaria.

Det er dagen for avreise og den siste dagen uten medisiner. Fra og med i morgen er det på’n igjen med kulde og astmainhalator.

–          ”Du må komme til enighet med NAV. De må da forstå at klimaet hjemme gjør at du blir syk”, sier Inger Johanne, men så enkelt er det ikke.

–      ”De må kjøre sitt løp, vet du. Regler er regler”, er mitt svar.

Jeg tenker på at snøen og kulda venter der hjemme, mens vi går mot bussholdeplassen for å ta bussen til flyplassen her på Gran Canaria.

Jeg ser rundt meg på menneskene som haster til og fra. Noen er kledd i genser, jakke og støvletter. De er fastboende. Andre har bare t-skjorter og halvlange eller korte bukser. De er turister. De fastboende er tilpasset temperaturen her nede, og her er det foreløpig vinter, selv om gradestokken viser rundt tjue varmegrader.

Der hjemme er jentene våre, mor og vennene våre, men så er det den forbaskede kulda. Jeg rister på hodet for meg selv og sier som jeg pleier:

–          ”That’s life!”.

Det er ingen ting å gjøre med det. Andre styrer, og vi må følge strømmen. Det er altfor tungt å svømme motstrøms. I jobbene mine har jeg styrt, ofte motstrøms, i for mange år. Nå har yngre overtatt, og jeg ser, føler og kjenner på kroppen at det er riktig. Generasjonsskifte, kaller mange det.

NAV er ikke enig. De må følge reglene og mener at jeg bør omskolere meg til et annet yrke. Jeg skjønner ikke hva de snakker om. Til sommeren blir jeg sekstifire. Omskolering tar tid og koster samfunnet mange penger, og det er samfunnet som skal betale den eventuelle omskoleringen.

Slik tenker jeg mens jeg går ved siden av Inger Johanne mot flyplassen i Las Palmas. Vi skal hjem til snø, kulde og NAV.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag .

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Vi er på vei mot Parque de Catalina og busstasjonen.

Fastboende og turister.

Inger Johanne smiler tappert inne på Gardermoen før vi skal ut og møte kulda.

Og så et tilbakeblikk fra vår andre uke på Gran Canaria (foto Gro Færvik Gjekstad).

To kamerater (foto Gro Færvik Gjekstad)

To kamerater (foto Gro Færvik Gjekstad)