”Lukter frembringer minner, mange minner”, forteller jeg Inger Johanne.

–          ”Jeg husker lukten fra den røde sanden i Mombasa i Kenya”.

–          ”Jeg husker lukten fra Suezkanalen”.

–          ”Jeg husker lukten fra jungelen i Venezuela”.

–          ”Jeg husker luktene i Tikal, San Marcos og Chichicastenango i Guatemala”.

Lyder er noe annet. Hos meg frembringer de ikke minner, men mangel på lyder frembringer savn, slik de manglende bønneropene fra minaretene i den Persiske Gulfen, frembrakte savn etter at vi hadde stukket til sjøs etter å ha ligget ved kai i en eller annen havn i den Persiske Gulf.

–          ”Jeg savner lyden fra minaretene”, fortalte jeg skippern som var en brumlende bestefartype på mange-og-seksti år.

–          ”Du er gæren, du Gnisten”, svarte han bare mens han gikk vekk ristende på hodet.

–          ”Ja vel, da er jeg vel gæren da”, tenkte jeg.

Mens jeg leste ”Huset ved moskeen” av Kader Abdolah, var jeg igjen tilbake til miljøet der det myldret av mennesker, lukter og lyden av bønneroperne fra minaretene. Da jeg la fra meg den ferdigleste boken, merket jeg igjen det savnet som jeg husker at jeg følte for over tretti år siden når vi forlot en eller annen arabisk havn.

”Huset ved moskeen” er bra for alle som ønsker å forstå litt av de mange kulturene i Midt-Østen. Forfatteren vandrer mellom det som skjer i huset med de trettifem rommene, i haven, i landsbyen og de store forandringene som skjer når sjahen må forlate Persia og Khomeini overtar som statsleder i det nye Iran.

Boken er bra for alle som er engstelig for hva de ukjente kulturene som kommer til Norge, vil gjøre av forandringer i landet vårt. Den hjelper oss til å forstå, og når vi forstår mer, blir vi mindre redd.

Tror jeg.