Nesten to hundre sjøsyke (juni 1969).

Jeg har vært til sjøs i tolv år, men aldri vært så sjøsyk som jeg var i juni 1969. Denne sykdommen som får oss til å ønske at vi er døde.

Når jeg tenker tilbake skjønner jeg ikke hvordan vi klarte å utføre jobbene våre. Oppkast, brekninger og innestengt lukt over flere dager, er ikke det som gir den beste arbeidslyst, men alle gjorde det de skulle.

Dette har med teamfølelse å gjøre. Vi var alle sammen så nær hverandre og så avhengig av hverandre. Den eneste som trakk seg, var kokken, men det gjorde ingen ting siden det ikke var noen å lage mat til.

Nesten to hundre sjøsyke (juni 1969)

Etter noen få dager ved Haakonsvern får vi beskjed fra sjefen om at vi skal til Southampton. Som vanlig får vi ikke vite hvorfor. Vi vet bare at vi skal over Nordsjøen med en høy båt som stikker knapt to meter dypt. Ikke har vi slingrekjøler heller.

–          ”Dette blir huskestue”, flirer vår vervede artillerist. ”Jeg har vært med over dit en gang før, og det var ingen hyggelig tur”.

Den dagen vi forlater Haakonsvern er det varslet stiv kuling. Hele skvadronen skal gå i linje etter hverandre. Sjefen kommer innom radiorommet og spør om jeg har lyst til å komme opp på broa. Vi har god kontakt, Ebbesen og jeg, og jeg lar meg ikke be to ganger. Jeg roper på kollegaen min som overtar vakten.

Utsikten der oppe er flott. Jeg ser alle seks båtene som går i hverandres kjølvann. Vi er den tredje i rekken. To foran og tre bak. Vinden merkes godt, selv her inne i fjorden. Jeg kommenterer dette og sjefen ler:

–          ”Bare vent, det blir verre når vi har kommet utenfor”.

Jeg har jo to år bak meg til sjøs, og har opplevd både stormer og orkaner, så jeg brisker meg litt med dette. Han ser på meg og ler enda mer:

–          ”Du kan ikke sammenligne en tankbåt med vår kjære VOSSO. Bare vent. Du skal nok få husket deg, men nå må du ned. Vi må skalke alt slik at vannet ikke kommer inn”.

Nede under dekk er skalkingen i full gang. Alle åpninger blir lukket, og luften begynner allerede å bli tett. Inne i radiorommet er det noe bedre, siden vi får luft gjennom en kanal som har åpning over broa.

Kollegaen min er glad for å slippe unna. Han hadde fri i går kveld, så han er ganske trøtt.

–          ”Køya venter”, sier han idet han trekker seg tilbake.

Et par timer går. Båten er urolig, og vakta mi nærmer seg slutten. Kollegaen kommer og overtar, men det er mye som skal dechiffreres før det er min tur til å krype ned i banjer’n.

I messa sitter et par av dem som har hatt vakt på broa.

–          ”Det begynner å bli jævlig”, sier den ene.

Den andre nikker og ser litt engstelig ut. Han er en av dem som ikke har vært til sjøs før, og har allerede blitt blek i ansiktet. Han som snakker, ser på ham:

–          ”Skal du spy, må du hente deg ei bøtte. Jeg gidder ikke tørke opp etter deg”.

Dermed forsvinner den bleke inn på rommet som fungerer som vaskerom og dusjrom , mens jeg går inn i kryptorommet.

Dette rommet er halvannen meter langt og en meter bredt, men skrivebordet og dechiffreringsmaskinen tar mesteparten av plassen. Vanligvis opplever jeg dette som svært trangt og innestengt siden døren alltid må være lukket og låst innenfra og utenfra når vi ikke bruker det, akkurat som radiorommet. Nå er dette en fordel, nå når båten hiver på seg både forlengs og sidelengs. Da kan jeg presse stolryggen mot veggen bak meg slik at jeg sitter støtt.

Det har gått et par timer, og kan levere fra meg de ferdige meldingene. Det er to timer til jeg skal på radiovakt igjen. Kokken er på plass og lager et par smørbrød til meg før jeg kryper ned i banjer’n og sovner som en stein.

Jeg våkner ved at det er vanskelig å ligge stille i køya. Båten hiver på seg, mye mer enn før, og jeg står like godt opp, går opp på broa og spør om jeg kan komme inn. Sjefen har vakt og vinker ok:

–          ”Vent, så skal du få se det jeg fortalte deg”, sier han.

Når er vi første båten i linja, men plutselig får vi en sjø inn på skrå forfra. Vosso blir kastet rundt nitti grader og ut av rekka. Rormannen dreier mot babord så raskt han kan slik at vi tørner nitti nye grader og går motsatt vei av de andre. Da vi passerer den siste av båtene, gjør han en u-sving slik at vi blir liggende som den siste.

–          ”Sånn har vi hatt det de siste timene”, sier sjefen, ”vi bytter plass til stadighet”.

De neste timene blir enda verre, og jeg begynner etter hvert å bli tørr i munnen, det første tegnet til sjøsyke, og i løpet av det neste døgnet er alle sjøsyke. Alle unntatt vår vervede artillerist. Offiserene er sjøsyke, kokken er sjøsyk, og alle har vi bøtter med oss uansett hvor vi er.

Midt oppe i alt dette vil artilleristen ha raspeball. Kokken har avgitt byssa til den som har lyst, men den eneste som tenker på å spise er artilleristen. I tillegg vil han altså ha raspeball, det verste jeg vet. Han synger mens han lager disse hvite bollene og steker flesk, for flesk er viktig, mener han. Vi andre er ikke helt enig. Lukten forsterker kvalmen hos oss andre, men vi kan jo ikke forlange at han skal la være. Han må jo ha mat, han som er hundre prosent i live. Vi andre er jo allerede halvdøde og har ikke mer å kaste opp.

–          ”Det er viktig å spise feit mat når du er sjøsyk”, mener den fungerende kokken. ”Jeg har nok til deg også”.

Jeg takker nei, og brekker meg på nytt, mens jeg tenker:

–          ”Hadde du ikke vært så hyggelig, hadde jeg drept deg!”

Den dagen vi seiler inn til Southampton er kokken på plass igjen. Heldigvis, for nå er vi sultne. De siste timene har været blitt bedre, og vi har fått luftet ut lukten av oppkastet og flesket til artilleristen.

Alle ler, snakker og forteller, og alle har vært dårligere enn resten. Sjefen er også blitt sjef igjen, kokken har blitt kokk igjen og alle jobber for å få skuta rein. Vi er enige, alle som en, i at skipssjefen har rett:

–          ”En ren båt er en lykkelig båt”.

Under fellessamlingen for alle seks besetningene kommer det fram at de eneste som ikke har vært syke, er artilleristen vår og skvadronsjefen. Nesten to hundre mann har vært syke på denne overfarten. Noen foreslår at vi skal melde dette inn til Guinness Book of Records.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Livshistorie, Marinen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

8 svar til Nesten to hundre sjøsyke (juni 1969).

  1. Toffee sier:

    Spennende lesning! og ikke minst flott skrevet 🙂

  2. Breiflabben sier:

    He he, det var nok mye slingring i disse marinefartøyene, men jeg regner med at de var gode i sjøen for det.

    Den ene onkelen min var sjøsyk hver gang de reiste sørover til feltet på hvalfangst, men da de passerte kanariøyene hadde det gått over og han var ikke mere sjøsyk på den turen.
    Men når de skulle nedover igjen året etter, var det på ‘an igjen 🙂

    Selv har jeg kun vært sjøsyk som guttunge en gang, og det var på danskebåten i stivkuling.

    Da jeg var til sjøs var jeg aldri sjøsyk selv om vi hadde så hardt vær noen ganger at du sto i køya og sov 🙂

    • terjeronning47 sier:

      Disse minesveiperne var ikke laget for rom sjø, kun minesveiping innaskjærs. Men det var trebåter med svært kort avstand mellom spantene. Vi ble fortalt at de skulle tåle miner som gikk av rett under båten. Takk for tilbakemeldingen.

  3. floffeloffe2 sier:

    Hei, hei
    Flott å lese dette – en livsstil jeg ikke vet noe om! Ironisk nok «klarerte» jeg feederbåter i ungdommen, har solgt bunkers og skipsdeler – men akk, kontorrotte med kun en dags «hyre» i Antwerpen. På en sånn «bunkers barge» vet du. Og så har jeg vært på danskeferja hi hi:) Skikkelig landkrabbe altså. Som nærmest blir sjøsyk av å se i oppvaskskummen. Jeg skravler så innmari, sorry!

    Alt godt! Ha en fin helg

    • terjeronning47 sier:

      Vi er mange som savner den tiden da både livsstil og livstempo var annerledes. Eller kanskje det har mer med at jeg var yngre? Uansett, takk for tilbakemeldingen.

  4. kungfuz sier:

    Den kokken kunne ikke være fullbefaren.

    Her er et gammelt råd vi pleide å gi til førstereisende:
    -Gå til kokken og få en kald fleskebit. Surr så en tråd rundt den og svelg den.
    Så drar du den sakte opp og ned i spiserøret.-

    Om det hjalp, vites ikke. For stakkarne forsvant ganske fort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s