Når jeg sitter slik og skriver, tar tankene fullstendig over og bringer meg tilbake til den tiden jeg skriver om. Det er over førti år siden, men jeg husker følelsene, tankene, luktene, kameratene, tilhørigheten. Vi bor så tett og føler oss som en familie, alle sammen. Mange har spurt meg om dette, hvordan jeg kan huske alt så godt? Jeg vet ikke, men slik er det bare. Jeg er plutselig tjue år igjen, har fremtiden foran meg og lurer på hva jeg skal bli.

Plutselig merker jeg at jeg er sulten. Det har gått mange timer, og jeg føler at jeg lengter tilbake til den tiden. Den tiden da alt var mulig. Den tiden da vi levde i nuet. Det var fortsatt utrygt ute i verden, men om bord var vi en familie, og det var det som betydde noe.

En ren båt er en lykkelig båt! (mai 1969)

Vi forlater brannherjede Tromsø på vei videre nordover, men etter noen timer får vi beskjed om at vi skal sydover igjen. Denne gangen langs kysten rett til Haakonsvern i Bergen uten stopp underveis.

KNM Alta er ikke konstruert for å være i sjøen over flere dager. Til det har vi for lite vann om bord, og vi kan heller ikke lage ferskvann av saltvann. Derfor blir vannkranene «strupet» og dusjen stengt. Radiovaktene blir også tøffere. Fire timer i radiostasjonen, to timer i kryptorommet, to timer fri og fire nye timer i radiostasjonen. Slik går vi døgnet rundt. Atten timer på jobb og seks timer hvile i døgnet; døgn etter døgn. Hele tiden på vei sydover.

Vi har ikke ventiler (vinduer) om bord så vi vet til slutt ikke hva som er dag og hva som er natt. Jobb, spise, hvile, sove. Dette er alt livet dreier seg om. Sjefen sier at det er slik det vil være i en krisesituasjon.

–          ”Nå får dere prøve dette også”, sier han.

Vi ser på hverandre. Alle ser dødstrette ut og ikke spesielt rene. Noen legger an til skjegg. Vi andre går rundt med pistrete hårfjoner i ansiktet. Det begynner å lukte i banjerne. Alltid ligger noen og sover. Vi snakker mindre og mindre. Det skjer ingen ting. Bare jobb, spise og sove.

De færreste bryr seg om hvor de legger seg. Den nærmeste køya blir valgt. Først fylles underkøyene opp og deretter køya over. Jeg har underkøye, så den er som regel okkupert når jeg skal hvile. Da må jeg bare finne en annen.

Banjeren på KNM Vosso. Min kollega sitter i underkøya.

Artilleristen og de som har ansvaret for det utvendige ser mest opplagt ut siden de får luftet seg. Min kollega i radiorommet og jeg har det nok verst. Innestengt i det lille radiorommet som er under to kvadratmeter stort og knapt to meter høyt under dekk (taket). Derfor er sjefen stadig innom for å oppmuntre oss eller kanskje helst for å sjekke at vi er våkne. Signalene strømmer inn kontinuerlig og alt skrives ned på skrivemaskinen. Skrivepapiret går på rull, så vi slipper å skifte. Én skriver, mens den andre river av og forsvinner inn på kryptorommet for å dechiffrere. Når én har hatt fri i to timer, vet han at det som har kommet inn må dechiffreres. Da er det meter på meter med kodede signaler (meldinger) som skal dechiffreres.

Endelig en dag seiler vi inn til Haakonsvern og legger oss aktenfor en fregatt. Vi begynner å snakke igjen. Vi begynner å smile igjen. Nestkommanderende gir oss beskjed om at båten skal nedvaskes. Vi stenger radiostasjonen og kryptorommet. Disse rommene tar vi til sist. Nå er det messa, banjerne og vaskerommet som skal bli rene. Det er disse rommene som skal inspiseres.

Vi står i kø for å komme ned på kaia for å få bøtter med vann og bærer dem om bord igjen. Nestkommanderende står på dekket med armene i kors:

–          ”Husk røra oppunder dekk. Det er der sjefen sjekker først”.

Tredve mann deler femten bøtter, men vi har hver vår klut. De høyeste tar røra oppunder dekk. Noen ligger på dørken og håndvasker alt som ikke er lett synlig, krokene og bordbeina, oppunder bordplata, bak ledninger og rør. Andre gjør det samme med skottene (veggene).

Timene går. Nestkommanderende og sjefen tar selv sine kvarterer (rom).

–          ”De er ganske sporty”, er det en som mener, ”de kunne jo bare bedt oss om å gjøre det”.

–          ”Ha; de er nok redd for at vi skal se alle pornobladene”, mener en annen.

Artilleristen som er vervet har ansvaret for å sjekke at alt er godt nok for inspeksjon, og endelig mener han at alt er klart.

Sjefen kommer inn i messa, i mørk uniform. Ser på oss, skottene, dørken og oppunder dekk. Sier ingenting. Nå stikker han den ene hånden ned i jakkelommen og tar opp en hvit hanske, trer den inn på høyre hånd og ser opp mellom de asbestkledde rørene oppunder dekk. Han stikker den hanskekledde hånden opp mellom to av rørene til han kjenner oversiden og stryker dem i en meters lengde. Trekker hånden til seg, ser på fingertuppene og stryker dem sakte over den mørke jakkearmen. Løfter armen og betrakter den og deretter oss:

–          ”Jeg har alltid ment”, sier han, ”at en ren båt er en lykkelig båt”.

Han tar en pause og rynker øyenbrynene:

–          ”Dette er ikke godt nok. Full runde en gang til”.

Dermed snur han seg og forsvinner inn på lugaren sin bak bysseveggen.

–          ”Fy faen, for en drittsekk”, mumler én.

Artilleristen som er fra Østfold og rengjøringssjef smiler skjevt. Han har vært vervet i to år og er sikkert vant til dette:

–          ”Da er’re bare å sette i gang på nytt, guttær. Dørkær, skottær og spesielt rørgangæne oppunder dekk”.

Ingen sier noe mer. Sjefen er gud, og vi må gjøre ham fornøyd.

Vi marsjerer ned på kaia igjen, fyller bøttene, skyller klutene, og så er det på’n igjen.

Det er mørkt ute når sjefen kommer på nytt. Alle forventer det verste, men denne gangen smiler vår høyeste sjef, nikker til oss alle:

–          ”Dette var skikkelig bra. Nå er KNM Alta en lykkelig båt”.

Alle smiler til hverandre, og alle er enige om at vi har en flott skipssjef.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!