Jeg blir ofte spurt om hvordan jeg kan huske alle detaljer fra den tiden det skjedde, for over førti år siden. Jeg må medgi at jeg ofte husker feil, men disse feilene dukker ofte opp mens jeg skriver.

I april 1969 var kronprinsparet Harald og Sonja i Finnmark, og vi hadde dem om bord i KNM HORTEN fra Skibotn til Alta. Dette betyr at jeg var om bord i denne båten under brannen i Tromsø og altså ikke KNM ALTA.

Kronprinsparets velkomstkomité om bord i KNM HORTEN (april 1969).

Kort etter at vi har kommet tilbake til Haakonsvern fra Southampton, får vi beskjed om at KNM ALTA skal på en work-up-øvelse i NATO-regi, og i og med at jeg snart skal dimitteres, blir jeg overført til KNM HORTEN som er moderskip for marinens ubåter.

Få dager etter at jeg har fått denne overføringsordren blir jeg sendt nordover med Hurtigruten til havet utenfor Harstad der vi møter KNM HORTEN. Jeg blir plukket opp av en av lettbåtene, og kort etter står jeg på dekket der jeg blir møtt av en kvartermester som er sjef for radiostasjonen om bord. Han viser meg rundt, og jeg skjønner raskt at her er det andre ordninger enn jeg er vant med fra lille KNM ALTA.

Vi er fire radiotelegrafister som går radiovakt i firetimers skift. To mann på hvert skift. Dette betyr fire timer på og fire timer av, døgnet rundt. Båten er hele tiden i sjøen. Om det er dag eller natt blir temmelig uinteressant, og døgnet blir veldig oppstykket, men jeg lærer meg raskt å sove tre timer tre ganger i døgnet.

KNM HORTEN med kronprinsparet ombord. Kanonbåt som eskorte.

Sove ja!

Banjeren er diger. Nitti køyer, tre i høyden, og det er alltid noen som sover. Utluftingen er flere mannhull opp til dekket, så når det regner blir det vått på dørken mellom køyene. Her er det ingen som oppholder seg når de ikke sover.

I fritiden er vi enten i messa eller i radiorommet som er ganske romslig. Hit kommer ofte kryptografene og signalgastene på besøk, og alle menneskene gjør rommet svært trivelig. Ingen andre har adgang.

Hele kommunikasjonsteamet er på tolv mann, fire radiotelegrafister, fire kryptografer og fire signalgaster. Vi radiotelegrafistene har ansvaret for radiokommunikasjonen, kryptografene for chiffrering og dechiffrering, og signalgastene har ansvaret for kommunikasjon basert på flagg og lys.

KNM Horten er på vei nordover for å teste Sovjetunionens reaksjonstid. Dette går ut på stadig å nærme oss deres territorialgrense. Over oss har vi fly som måler tiden som går før kursen vår blir avskåret av sovjetiske båter eller fly. Denne aktiviteten holder vi gående et par uker, før vi får beskjed om at vi skal plukke opp kronprinsparet i Skibotn i Storfjord for å frakte dem til Alta.

Sonja og Harald er nygifte i april 1969 og reiser rundt i Finnmark for å vise seg fram. Jeg tror kanskje at de fortsatt husker denne begivenhetsrike turen med KNM HORTEN.

Det var en stor delegasjon som kom om bord i Skibotn. Fra mediaverdenen kom NÅ-fotografen Bjørn Glorvigen og en kvinnelig journalist som jeg ikke husker navnet på. Jeg husker at hun hadde en spesielt spiss nese og at hun stadig skrev om kronprinsparet; både positivt og negativt.

Den dagen da de sto på kaia, var det kuldegrader og glatt, fordi snøen ble påvirket av fuktigheten fra sjøen.

Om bord hos oss hadde det vært store forberedelser de siste to ukene før de kom. Det måtte blant annet skaffes en trompetist som kunne blåse en kongelig fanfare, og denne kunnskapen fant offiserene hos en som hadde spilt i musikkorps da han gikk på skolen. Det var nok flere som kunne, men betingelsen var at de som skulle fronte kronprinsparet måtte være urefset, og dem var det få av om bord på KNM HORTEN.

Offiserene måtte også finne ut hvem som skulle stille i en tolvmannsgarde som kronprinsen kunne inspisere. Her var også betingelsen at alle måtte være urefset. Derfor fant de til slutt frem til meg, enda jeg egentlig var for lav i forhold til de andre og dessuten ikke var trenet til slike ting.

Men vi går tilbake til da kronprinsparet sto på kaia i Skibotn. Jeg sto akterut ved rekka og bak en ventil, slik at ingen i mottagelseskomitéen skulle se meg. Vi hadde nemlig fått advarsel om at vi ikke skulle være synlige for hedersgjestene.

Landgangen fra dekket og ned til kaia var dekket med skipets røde løper. Jeg ser fortsatt for meg kronprinsparet som står der landgangen møter kaia sammen med en av skipets adjutanter og to av deres oppassere. Oppe på dekket, rett ved der landgangen er festet til båten, står vår kjære utplukkede trompetist som kanskje aldri hadde spilt trompet i slik kulde eller ikke husket hvordan det var å spille i kuldegrader.

Den røde løperen, på sin side, hadde ligget på landgangen en god stund og det hadde antageligvis dannet seg en tynn ishinne under den, slik at den ikke lå så fast som den burde.

Idet kronprinsen setter først det ene benet og så det andre benet på den røde løperen, begynner den å gli. Hans Kongelige Majestet tar noen raske skritt forover, mens beina sklir bakover, raskere enn kroppen, men han klarer i siste liten å få tak i tauverket som fungerer som rekke på landgangen. Dermed slipper han å få blodig nese.

Samtidig som alt dette skjer, løfter vår kjære trompetist sitt blåseinstrument mot himmelen, presser munnstykket mot leppene sine, og dermed fryser disse to delene sammen. Ut fra den store åpningen i blåseinstrumentet hører vi noen gurglende lyder som ikke ligner på noen annen fanfare jeg har hørt, men han viser stor tapperhet og blir stående slik helt til kronprinsen med følge har kommet om bord og forsvinner inn i varmen.

Trompetisten og kvartermesteren trekker seg deretter raskt inn i varmen gjennom en annen dør, trompetisten med blåseinstrumentets munnstykke fortsatt festet til leppene sine og kvartermesteren med et oppsperret blikk i et rødflammet ansikt.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!