Når vi setter i gang en kommunikasjonsprosess med en eller annen, starter hver dag med et nytt håp om en eller annen form for reaksjon. Hos meg har jeg tre saker på såkalt «avventende reaksjon». Elkjøp er det ene, Inter Eiendom er det andre og i dag avventer jeg reaksjon på reseptbestillinger.

Fra Elkjøp forventer

jeg at de enten raskt reparerer min laptop eller gir meg et tilgodehavende på det jeg har betalt for den de har til reparasjon. Jeg har gitt dem frist til i morgen, og deretter kjøper jeg bare en ny samme sted siden jeg har fått dokumentert fra serviceavdelingen på Pindsle at de anbefaler refusjon av det jeg har betalt for den de ennå ikke har reparert.

Fra Inter Eiendom som er utbyggeren hos oss

venter vi svar på når de setter i gang med å bore etter jordvarme, for det er jo det vi har betalt for. Hvorfor dette har blitt advokatmat, er kun Inter Eiendom sin skyld siden de har droppet jordvarme til fordel for luft til vann, noe som på sikt blir mye dyrere for oss beboere, alt uten å gi oss informasjon om dette. Vi har som sagt betalt for jordvarme og fått noe mye dårligere. Hva loven kaller en slik praksis vet jeg ikke, men oss beboere imellom har vi vel et mer populært navn på det.

Den tredje avventende-saken

er fra Telemark Institutt for Hjerte-, Lunge- og Blodsykdommer fra hvem jeg vil ha fornyet resepten på medisinene jeg bruker mot min astma. Når jeg ringer dem, får jeg bare automatisk telefonsvarer som forteller at de er opptatt med pasienter og at de ikke lagrer beskjeder på telefonsvareren. Når jeg ringer fastlegen min som er på reise, sier de på telefonmottaket at de ikke kan fornye resepter fra spesialistklinikker, det er det bare fastlegen som kan, sier de, men beklageligvis er han på reise.

Ellers er jeg svært fornøyd med at jeg er pensjonist slik at jeg kan bruke tid på slike «avventende-saker». Hvis jeg hadde vært i jobb, ville disse sakene ha vært svært frustrerende.

For to dager siden begynte jeg å fortelle om vår firedagers operatur til Verona,

en tur som bare kan karakteriseres med ett ord, og det er ordet «fantastisk», men nedoverturen tok en hel dag og det samme med hjemoverturen. I stedet kunne vi valgt fly fra Torp til Bergamo og tog derfra til Verona, kanskje med togskift i Milano. Halv dags reisetid og mye rimeligere, men som sagt så var dette en gave fra min hulde viv som måtte passe på at jeg ikke la merke til hva hun holdt på med. Uansett, så var opplevelsen stor, men neste gang, og det blir ganske sikkert en neste gang, vil vi nok bruke Torp, Bergamo og Verona via Milano.

Verona som sådan er en likandes by. Lett å finne fram i, åpen og luftig, med et sentrum rundt Arena di Verona som likner litt på Colosseum, bare mye mer intakt, og det er inne i Arena alt foregår fra en diger scene, men det er ikke bare scenen skuespillerne bruker. De bruker alt som kan anvendes av arealer rundt og oppover på sidene, og dermed er det plass til hundrevis av skuespillere, statister, hester og et formidabelt orkester. Jeg talte nesten ett hundre musikere før jeg sluttet å telle.

Rundt Arena ligger massevis av restauranter, og synes du er litt dyrt, skal du ikke langt inn i bakgatene før prisene synker. Ellers er det jo restauranter rundt hvert gatehjørne.

Vårt hotell, Hotel San Marco, ligger inne i en vanlig boliggate med så godt som null biltrafikk. Ti minutters gange derfra ligger et formidabelt stadion og litt bak den fant vi, etter å ha spurt oss fram, en fire hundre seters restaurant med en idyllisk beliggenhet der utedelen var beskyttet av digre trekroner som beskyttet oss fra solen, og der var prisene atskillig lavere og pizzaen bedre. Vi spiste også en annen matrett der, men det er pizzarestaurant det er.

Nå får jeg sette i gang med andre gjøremål i huset. Inger Johanne er ikke helt bra, forkjølet, så jeg bidrar mer enn jeg bruker å gjøre.

Ha en fin dag!