Det å våkne til en historisk hendelse er alltid spesielt. I dag var det Fidel Castros død. Mange har meninger om denne mannen, men at han er historisk, kan garantert ingen nekte for. Jeg vokste opp i en tid da han, Angola og Che Guevara var utrolig viktig for svært mange.

Jeg var sjømann og var ute på min første båt da Che Guevara døde i 1967. Fidel Castro hadde vært statsminister i åtte år og hadde mange år foran seg, Jomo Kenyatta hadde allerede vært president i det frie Kenya i tre år da jeg besøkte landet for første gang. Jeg hadde nettopp lest en bok om MAU-MAU-bevegelsen og blitt veldig opptatt av denne mannen og bevegelsen som han var leder for.

Noen ganger når vi lå under land, hadde vi besøk av mennesker som vi etter hvert forsto representerte CIA. De ba oss holde øye med det som skjedde i de havnene som vi besøkte og rapportere videre det vi så og hørte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk denne anledningen til å støtte USA, men at jeg hadde villet gjøre det, er det ikke tvil om. USA var tross alt verdens viktigste land slik jeg opplevde det.

Vi følte at vi deltok i det som skjedde i verden, og det gjorde vi nok, akkurat som alle andre som var unge, middelaldrende og eldre i sekstiårene. Senere ble vi som de fleste andre på vår alder, mer blaserte, og dermed oppfattet vi det meste som ikke så betydningsfullt.