(5) Den første dagen om bord i min første båt.

1966 – 1968 – Thorsholm – Fra venstre ser vi pumpemannen, førstemaskinisten, overstyrmannen Rolf Døvik som jeg reiste sammen med og maskinsjefen.

En staut eldre kar med større mave enn Døvik og i hvit skjorte med skulderklaffer og fire gullstriper, kom gående mot oss. Mannen tok oss i hånden etter tur, først Døvik og så meg. Han presenterte seg som Arild Mathisen. Stripene på skulderklaffene viste at han var skipper ombord.

Han ønsket oss velkommen om bord og ropte til kineserne som jeg hadde hilst på. De kom begge to løpende, bukket og smilte på samme tid, grep tak i hver sin koffert og forsvant opp den nærmeste leideren på siden av den hvite midtskipsbygningen.

Mathisen og Døvik gikk foran, og jeg fulgte etter. De to var de erfarne, mens jeg var førstereis og i en annen klasse. Jeg benyttet tiden mens vi gikk, til å observere. Alt var ukjent. Hvert skritt jeg tok, førte til noe jeg aldri hadde sett tidligere. Kineserne var overalt. De var mange. De nikket og smilte. Vi gikk inn døråpningen der koffertene våre hadde forsvunnet og fortsatte et par etasjer opp. Mathisen stoppet og pekte på en dør der kofferten min sto.

–          ”Der er radiorommet, gnisten. Fredrik holder på med senderen”.

Jeg forsto at han mente at jeg skulle stanse der, mens de to mye eldre karene fortsatte. Jeg banket på døren, hørte et dempet ”kom inn” og åpnet den. Jeg så inn i et avlangt rom. Et langt bord var fulgte den ene langsiden. I enden, lengst borte fra der jeg sto, så jeg to radiomottakere og to høye skap som jeg gjenkjente som senderne. Den nederste skuffen i den ene var trukket helt ut, og sittende på knærne med hodet hengende ned i skuffen mellom armene, så jeg en mannsskikkelse. I den ene hånden som hang utenfor skuffen, hadde han en loddebolt som det røk av.

Ved siden av senderen så jeg en dør, og på den andre siden av døren to nye skap. Døren viste seg senere å gå inn til det som var gnistens lugar. Det var der Fredrik bodde, og det var der jeg skulle bo når han reiste. De to skapene ved siden av døren viste seg senere å inneholde blant annet en gammel platespiller og mange såkalte mursteinsplater som lett lot seg knuse når jeg mistet dem på dørken. Da båten var ny, kunne de spille av musikk som ble hørt fra mange høyttalere over hele båten. Nå virket ikke dette systemet lenger, men skipperen kom stadig innom med følgende bønn:

–          ”Kan du sette på Hvite Måke med Jens Book Jensen, gnisten?”

Jeg fulgte alltid anmodningen, og der satt den gamle mannen og lyttet med tårer i øynene, men det var fremover i tid. Akkurat nå var jeg helt fersk og visste lite eller ingenting om noe som helst.

Mannen i senderskuffen var nok Fredrik, tenkte jeg. Det var nok han de snakket om på kontoret da de sa ”vi sender’n til Fredrik” og ”nå blir Fredrik glad”.

Nå dukket hodet hans opp fra senderskuffen og vendte seg mot meg. Jeg smilte og presenterte meg, og han smilte glad tilbake.

–          ”Nå ble jeg glad. Jeg er Hans Fredrik Corneliussen jr. Du får overta her. Senderen brant før vi kom til kai, så det har vært litt plundrete”.

Få timer senere flyttet jeg inn i lugaren, Fredrik hadde forlatt skuta, og det var mitt hode som lå inne i senderen. Heldigvis hadde min forgjenger allerede bestilt service fra teknikere på land, så problemet ble løst av helt andre enn meg før vi gikk fra kai en ukes tid senere.

Presentasjonsrunden om bord var ikke særlig utfordrende. Det var bare ni norske utenom meg og førti kinesere, og kineserne skulle jeg ikke hilse på. Slikt burde jeg selvfølgelig vite. Dette var i tiden da skillet mellom folkegrupper var akseptert og vedtatt. Ingen protesterte særlig høyt mot det.

Allerede få timer etter at jeg hadde kommet om bord, satt jeg i messa akterut sammen med en av styrmennene, Kristian Storm-Larsen, tror jeg at han het. Det var to bord med plass til totalt ti personer, og jeg satte meg på en stol innerst ved skottet. Etter hvert som resten av messas tilhørende personer møtte opp, fikk jeg presentert meg, og i løpet av dette måltidet hadde jeg hilst på alle utenom maskinsjefen.

Vi hadde fem messer om bord i Thorsholm, hvis det var slik jeg mener å huske at det var. Skipperen, overstyrmannen og maskinsjefen spiste i salongen midtskips, mens resten av oss norske spiste i offisersmessa akterut. Kineserne hadde sine egne messer. Maskingjengen hadde sin, dekksgjengen hadde sin og det samme med messe- og byssepersonalet.

Maskingjengens kokk ble kalt ”greaser-kokk”, oppkalt etter yrkestittelen til noen av dem han laget mat til. Smørerne ble kalt ”greasere”, og det var ikke bare uttalelsen av tittelen som lignet på navnet til det norske dyret som egentlig er svært renslig. Det hang også sammen med hans manglende evne til det samme. En dag resulterte denne ikke tilstedeværende rensligheten i et masseslagsmål som skapte mange problemer for dem som var ansvarlig for denne gjengen, men denne dramatiske hendelsen kommer jeg tilbake til.

Byssene var akterut, noe som kunne være problematisk for messemannen som betjente salongen i midtskipsbygningen, men uansett vær og vind, maktet han alltid å bringe maten over den åpne stormbrua.

Den sitteplassen i messa jeg egenrådig hadde forsynt meg med, skapte også problemer uten at jeg visste om det. En av dem som satt ved det samme bordet var alltid sur, så sur at jeg en dag beklaget meg til en av de andre.

–          ”Det er ikke noe rart. Du har jo tatt plassen hans”, var svaret jeg fikk.

Der hadde jeg sittet i flere uker uten at noen hadde kommentert det. Allerede dagen etter denne avklaringen, beklaget jeg det overfor han som ”eide” sitteplassen. Vi byttet plass, og etter det var vi gode venner.

Slike uskrevne regler dannet seg fort i et lite skipsmiljø. En annen regel var at ”førstereisere” skulle lures, og det skjedde også med meg. Dagen etter at jeg hadde kommet om bord, ble jeg kalt opp til broa.

–          ”Hei gnisten. Det er jobben din å bekke monkey island. Her har du utstyret”.

Jeg hadde aldri ”bekket” noe som helst og visste heller ikke hva dette dreide seg om, men jeg var førstereis, og de som ga ordren var erfarne, så det var bare å gjøre jobben. Slik tenkte jeg i hvertfall da og ba om veiledning. Resten av dagen jobbet jeg med ” å bekke monkey island” sammen med Cheung Cheung Po, en av de kinesiske kvartermesterne. Han viste meg hva jeg skulle gjøre, og vi ble etter hvert godt kjente. Han hadde stått om bord i tre år og sparte til å kjøpe kjæresten ut av hennes familie, men det er en annen historie.

Jobben var grisete. Vi helte sort seig bek mellom bordingene slik at det ble tett og pent. Det var ikke til å unngå at noe av beken også havnet oppå bordingene, og denne måtte fjernes med sprit. Hele dagen gikk. Min bleke rygg ble rød og sår, og det var først ved kveldsmaten at jeg skjønte at jeg hadde blitt lurt. Kommentarene og latteren drønnet under hele måltidet og flere dager etterpå.

En presentasjon av mine skipskolleger er nå kanskje på sin plass, men det får komme i neste kapitel.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til (5) Den første dagen om bord i min første båt.

  1. Dag Breimo sier:

    Interessant!
    Seilet selv til sjoess ’59 – 09.
    De foerste og siste aarene under norsk flagg. n Dine opplevelser er en del av vaar historie som sjoefartsnasjon!
    Well done!

  2. Sigmund F. Håland sier:

    ”jeg vil abonnere”: sighaal@online.no

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s