Motortankskipet Thorsholm, bygget 1954

Det var lyst da jeg våknet. Jeg ble liggende og se i taket. Akkurat da husket jeg ikke hvor jeg var. Trafikkstøyen utenfor var fremmed. Hjemme hadde jeg rom ut mot skogen og morgenlydene besto for det meste av fuglekvitter, en og annen hviskende gressklipper og innimellom en bil som ble startet opp. Her i storbyen var det mange andre lyder. Jeg ble liggende og lytte. Motorlydene var de dominerende. En smellende lyd hørtes ut som en presenning som slo mot noe annet av vinden, akkurat som presenningene på kassefabrikken. Dører smalt og mennesker ropte. En motordur hørtes ut som en gravemaskin, en annen lyd var akkurat som om metall traff metall. Jeg så mot vinduet. Det var fortsatt mørkt ute. Et gult lys blinket med jevn frekvens i vinduskarmen.

Jeg reiste meg fra puta, svingte meg rundt og satte beina på gulvet. Det var ikke morgenkaldt som hjemme. Jeg gikk bort til vinduet og kikket ut. Det var full arbeidsdag der ute. Biler tett i tett, menn som løp fram og tilbake mellom husene og en påbygd lastebil med søppeldunker. Alt var annerledes enn det jeg var vant med. Personbilene var større, søppeldunkene var annerledes og søppelbilen likeså.

Jeg så på klokka. Den viste syv om morgenen. Jeg hadde stilt den da vi landet, stilt den etter det som ble lest opp over høyttalerne om bord i flyet. Jeg gikk tilbake til sengen og ble liggende og tenke. Døvik hadde sikkert ikke stått opp. Etter det jeg forsto på ham, så var det ikke sikkert at Thorsholm var kommet inn til kai, så vi hadde god nok tid. Det hadde ikke jeg. Jeg var nysgjerrig på å få vite om alt det nye om bord, om menneskene, om jobben, og jeg var rastløs. Jeg tok opp boken som jeg hadde tatt med hjemmefra. Jeg prøvde å lese, men tankene mine var helt andre steder. De streifet rundt omkring, om dem hjemme, om kassefabrikken, om kameratene, om min siste kjæreste og tilbake til her jeg var.

Boston tea party. Det var ikke lenge siden at jeg hadde lest om lossearbeiderne som kastet tebuntene i sjøen i protest mot skatten som den engelske kongen hadde pålagt kolonien. Det var her i denne byen det hadde skjedd, på kaiene dit vi skulle i løpet av dagen, men hvis det var slik som Døvik fortalte, var kaiene langstrakte og dessuten var det sikkert ingen spor etter hendelsen den gangen. Allikevel var det historisk, så det fantes kanskje en minneplakett eller noe lignende, et eller annet sted på kaiene.

Det begynte å lysne utenfor. Jeg bestemte meg for å dusje og gjøre meg klar til frokosten. Døvik hadde sagt at det ble servert frokost i ”the first floor”, så jeg gjorde unna det jeg måtte og tok trappene ned fra femte etasje eller the fifth floor der vi bodde. Jeg talte etasjene mens jeg gikk. Jeg passerte døren inn til etasjen under og etasjen under der. Nå var jeg i tredje etasje. Jeg fortsatte videre. Her var det noe galt. Jeg skulle være i første etasje, men allikevel fortsatte trappene nedover. Havnet jeg i kjelleren, hvis jeg fortsatte? Jeg gikk noe nølende nedover, og i enden av trappen så jeg disken i resepsjonen. Jeg må ha talt feil, tenkte jeg, og gikk bort til mannen bak disken.

–          ”The breakfast room, please?”, spurte jeg.

–          ”The first floor, mister”, svarte mannen og pekte opp trappen.

–          ”The first floor?”, spurte jeg og pekte samme veien, opp trappen.

–          ”Yes, mister!”, svarte han og smilte.

Plutselig opplevde jeg den koblingen som ofte skjer når vi oppdager noe vi egentlig skulle ha visst.

–          ”Vår norske første etasje er ground floor i USA”, fortalte engelsklæreren. Det hadde jeg jo lært på skolen.

Jeg gjorde som ingen ting, smilte takk og fortsatte opp dit jeg hadde blitt anvist. Innenfor døren, på den andre siden av rommet, ved vinduene, satt Døvik og spiste med en avis ved siden av seg.

–          ”Jeg ville ikke vekke deg”, sa han. ”Vi har god tid”.

–          ”Hva er det du leser?”, spurte jeg.

–          ”Boston Globe”, svarte han. ”En grei avis for oss som ikke bor her. Det fortalte i hvert fall mannen i resepsjonen. Fikk du sove i natt? Jeg tenker på skytingen i går.”

–          ”Ja”, svarte jeg, ”uten problemer. Jeg var vel trett.”

–          ”Dessuten er du ung med et ungt sinn”, smilte han. ”Nå må du spise”.

Jeg gikk bort til bordet der frokosten lå klar. Noen snirklete kaker med sukker, kaffe og te. Det var alt.

–          ”Ble du overrasket?”, spurte Døvik da jeg kom tilbake til bordet. ”Litt annerledes frokost enn den du er vant med”, tenker jeg.

Jeg måtte medgi at han hadde rett.

–          ”Jeg har ringt agentkontoret, og de fortalte at Thorsholm er ventet til kai i løpet av ettermiddagen, så vi får stikke innom et spisested og få fylt opp vomma litt mer, om ikke så altfor lenge.

Jeg så på maven til mannen rett overfor meg. Ja, han hadde en vom, akkurat som kaptein Vom i Knoll og Tott. Han smilte til meg da han så at jeg så på maven hans.

–          ”Yes Sir”, sa han. ”Jeg har stelt’n godt”.

En times tid senere sto vi på gata. Boston var ikke så fremmed lenger. Et døgn var nok til å vende seg til alt det nye. Jeg husker ikke så mye fra den dagen, men utpå ettermiddagen sto vi på kaia og så på motortankskipet Thorsholm. Jeg husker at på båten virket majestetisk, og jeg så på den med ærefrykt. Her skulle jeg bo i et par år. Det gikk en bro på skrå fra kaia og opp til dekket som jeg seinere lærte navnet på. Tankdekket het dette. Der var der rørgatene lå, og fra en av dem førte en tykk slange ned til en rørgate på kaia.

Oppå tankdekket lå det to hvite bygninger. Den ene som var midt på båten het midtskipsbygningen. Der skulle jeg bo, høyt oppe rett under broa. Stuerten bodde lengst nede på nivå med tankdekket. Det var også sykelugaren, et rom vi fikk bruk for når kineserne hadde sloss. I etasjen over bodde styrmennene, og i etasjen over dem bodde skipperen og jeg. Skipperen hadde kontor og lugar, noe som tok mesteparten av etasjen, mens radiorommet og jeg disponerte resten.

Vi gikk vi opp landgangen til dekket. Døvik gikk foran og hilste på alle. Han kjente noen få, men han måtte presentere seg for de fleste. Sånn var det med sjømannsyrket. Hver gang en sjømann skiftet båt, kjente han noen få, mens andre var ukjente. Da måtte det presentasjoner til, noe som inkluderte hvilke båter sjømannen hadde jobbet på, hvem han hadde seilt sammen med, også videre.

Jeg kjente ingen og måtte hilse på alle. Et par kinesere sto og sjekket at gangveien var godt festet til rekka om bord. De var de første jeg hilste på.

–          ”Du behøver ikke det”, sa Døvik. ”Det er drøssevis av dem om bord”.

Her er det forskjell på folk, tenkte jeg da, noe jeg skulle oppleve mye mer av de kommende årene, men det får vi komme tilbake til.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.