(6) Mine kolleger ombord

Stadig flytting i barne- og ungdomsårene gjorde at jeg var vant med å knytte nye forbindelser, og denne erfaringen kom godt med om bord der gode venner ofte reiste hjem og nye kom ombord. Flere ganger i året. Skipskameratene eller kollegene ble etter hvert mange, og så godt som alle var lette å være sammen med. Her er noen av karakterene om bord på MT Thorsholm da jeg kom om bord sommeren 1966.

Skipperen het Arild Mathisen. Han var sekstisju år gammel, en ordentlig bestefartype, og skulle ha gått av med pensjon for mange år siden, men det var trangt om folk, så han hadde sagt ja til en ekstra periode. Noe over tjue år senere ansatte jeg barnebarnet hans som selger, og det var morsomt å høre hennes beskrivelse av bestefaren, en beskrivelse som var svært lik min erfaring med ham. En hendelse husker jeg spesielt godt.

Noen av oss hadde vært i land og kom om bord utpå morgensiden, noe som ikke var spesielt klokt siden jeg sto midt oppe i regnskapene. Til tross for at jeg var svært trett, ble de fullført i løpet av dagen. Vanligvis leste skipperen og jeg korrektur hvilket vi også gjorde denne gangen. Dessverre for meg hadde jeg gjort en feil, noe som førte til at alt måtte gjøres om igjen. Jeg kastet meg over jobben, men var ikke helt ferdig da kvarten banket på døren og spurte om jeg ville bli med på land denne kvelden også. Det var vanskelig å motstå invitasjonen; dessuten hadde trettheten begynt å gi seg. Regnskapene kunne jeg avslutte dagen etter, tenkte jeg.

Denne andre kvelden på byen ble ikke avsluttet før utpå morgensiden, akkurat som kvelden før, men jeg fikk et par timer i køya før frokost og tenkte at regnskapene var jo så godt som ferdig, så den siste finishen skulle gå greit.

Litt etter lunchtime satt skipperen og jeg sammen for ny korrekturlesing.

–    ”Dette er jo regnskapene fra i går”, hørte jeg han si: ”Her er jo samme feilen”.

Jeg sjekket kopien som jeg satt med. Dette var ikke regnskapene fra i går. Det var jeg sikker på. Jeg mumlet et eller annet som jeg ikke husker i dag, samlet sammen arkene og forsvant raskt ned til radiorommet der jeg sjekket om jeg hadde tatt med de gamle arkene. Det første regnskapet lå i esken som jeg brukte til papiravfall, så jeg skjønte at jeg hadde gjort den samme feilen om igjen.

Det begynte å nærme seg kvelden, og på ny sto kvarten og inviterte til landgang. Det ble en ny lang natt uten søvn, og dagen etter ble svært tung, men regnskapene måtte fullføres. Jeg la de digre arkene foran meg på skrivebordet og kopierte over tallene fra dagen før.

Da jeg gjespende gikk inn til skipperen for ny korrekturlesing, var jeg sikker på at alt var i sin skjønneste orden, men den gang ei. Jeg hadde i nesten bevisstløs tilstand klart å kopiere over de samme gale tallene, og denne gangen lente Mathisen seg tilbake i stolen sin med den krumme pipa i munnviken.

–    ”Er du trøtt, gnisten? En gang i mine yngre år, klarte jeg fem netter etter hverandre på land før skipperen min sa stopp”.

Dermed brettet han regnskapsarkene pent sammen og la dem i sin egen papirkurv.
Denne gangen startet jeg med blanke ark, gjennomførte alle kryssummeringene og leverte et regnskap som var til de grader kontrollert.

Overstyrmannen, Rolf Døvik, sto i kontrollrommet nede på dekket sammen med kona som var om bord på besøk, da jeg la i vei på land igjen.

–    ”Er regnskapene i orden nå da, gnisten?”, smilte han lurt.

Jeg skjønte at tabbene mine var omsnakket i salongen og bestemte meg for at denne kvelden skulle avsluttes i rimelig tid.

Han var lun og mild, Arild Mathisen, men han hadde tyngde uten å markere det spesielt. Kvelden i land ble avsluttet i rimelig tid, og jeg arkiverte det hele i minneboksen som en lærepenge.

Rolf Døvik var overstyrmann. Han var nok godt over førti år. Det var han jeg reiste hjemmefra sammen med, og han fungerte som en slags fadder for meg i den første tiden om bord, selv om han kanskje ikke oppfattet det slik selv. Han sto alltid tilbakelent og bredbeint med magen i en bue forover. Jeg forestilte meg at kroppsstillingen kom av at han i mange år hadde stått på broa på slingrete båter med kikkerten i hendene med albuene hvilende på siden av maven for at hendene skulle holde seg i ro.

Når vi var i land sammen, var det mat som sto i høysetet. Han visste hva som var stedets spesialiteter uansett hvilket land vi besøkte, og da den trivelige kona hans kom om bord på besøk, fikk vi også en morserstatning, og stemningen endret seg til en mykere og mer fyldig variant.

Førstestyrmannen var Kristian Storm Larsen. Han var også godt over de førti. En lun type uten de store ord. Han sa ikke så mye, men hadde alltid det rolige smilet med seg uansett hva han gjorde. Svært fingerferdig var han også. Fargesterke garnrester og gammelt tauverk forandret seg til rene kunstverk mellom fingrene hans.

Andrestyrmannen het Alf Magne Andreassen. Han var rundt de tretti og mager som ei flis, men sto alltid i samme stilling som Døvik, men uten å ha noen mage å hvile albuene på.

Maskinsjefen var også rundt de tretti, ung, spretten og blid. Under en uenighet med kineserne da de sperret stormbrua slik at vi på midtskipet ikke kom i kontakt med dem akterut, stormet han som en vill okse og med høye rop gjennom flokken som sto bevæpnet med kniver og gafler. De ble overrumplet, tapte ansikt og ga opp hele aksjonen. Jeg tror også at han oppfattet seg som en svært god fotograf. Da vi lå inne i Great Bitter Lake i Suezkanalen under seksdagerskrigen mellom Israel og Egypt, løp han rundt på dekket med linsen på fotoapparatet pekende rett opp mot himmelen for å fotografere de hylende jagerflyene som bombet mål rundt oss. Senere, da vi fikk fremkalt filmene, var det stort sett bare blå himmel som var foreviget.

Førstemaskinisten var rundt de førti. Han var en hyggelig kar med fine historier og svært glad i varmt vann, lime og sukker. Etter at jeg leverte tilbake plassen i messa, kom vi også på god talefot, men stolen tok jeg tilbake da han fikk avløsning.

Annenmaskinisten het Hermansen. Han var fra Finnmark, og det ble sagt om ham at han var av kvensk slekt og med samiske aner. En stø kar og bestevenn med kvarten eller tredjemaskinisten. Jeg torde aldri å spørre ham om dette med kvensk slekt.

Kvarten het Jon Moholt. Han var ung og opplevelsessøkende, og det var han som ble med meg på land når det ga seg en mulighet.

Pumpemannen var vårt mest eksotiske besetningsmedlem. Han fortalte at han egentlig kom fra Russland i nordøst og hadde vært med på en av kommunistenes lange marsjer i Kina. Etter hvert kom han seg vekk og om bord i en norsk båt. Derfra var veien kort til Norge og Bjerggata i Sandefjord. Pumpemannen hadde veldig stor mage og var fornøyd bare han hadde den lille rødvinsballongen sin i nærheten. Han imponerte alle når han veltet ballongen opp på skulderen sin og lot rødvinen stråle inn i den åpne munnen.

Stuerten var kineser. Han het Ha Hung Sang og hadde et fast beløp for hvert besetningsmedlem han bespiste, dette kom i tillegg til lønnen hans. Brukte han mindre til maten vår, mindre enn dette beløpet, havnet differensen på hans egen konto i Hongkong.
Han hadde vært om bord på Thorsholm i over fem år, og etter hvert hadde han finansiert flere boardinghus i hjembyen. Maten var derfor alltid av rimeligste sort, og når vi lå under land, ble bysse- og messepersonalet sendt ut på jakt etter grønne planter som var spisbare når de ble kokt. Andre grønnsaker var det svært lite av, og melk måtte vi mase oss til mens vi lå under land. Så snart vi var i sjøen var det slutt. Helnorske båter hadde jernku, men slikt noe eksisterte ikke hos oss. I tillegg hadde vi lekkasje i ferskvannstanken, en lekkasje som gjorde at drikkevannet smakte salt. Alt dette medførte at vi ofte var plaget av blødninger i tannkjøttet, mens skipperen ofte ble liggende med mageproblemer. Jeg spurte ham om hvorfor det ikke ble gjort noe med dette, men svaret var at det bare ville skape problemer.
En dag kunne jeg ikke la være å spørre messemannen om litt mer kjøtt. Vi hadde fått sauekoteletter som stammet fra et innkjøp stuerten hadde gjort i Australia flere år tidligere. På grunn av tørke hadde sauene blitt drevet ned til kaiene og solgt til stuertene på båtene for småpenger, siden alternativet var at dyra ellers ville tørste i hjel. Vår stuert hadde handlet for mange år fremover, og da vi fikk servert disse kotelettene, var det stort sett bare plomma som var spisbar. Resten var hardt og seigt.

Messemannen så sjokkert på meg da han registrerte spørsmålet mitt og forsvant. Noe mer kjøtt kom ikke på bordet, men et par timer senere kom skipperen inn i radiorommet og fortalte at stuerten hadde klaget og forlangt at jeg skulle be om unnskyldning. Jeg fortalte ham om min opplevelse av det som hadde skjedd, og en times tid senere ble jeg innkalt til skipsrett.

–    ”Stuerten er farlig, gnisten”, forklarte han. ”Han kan sette hele mannskapet i brann, så vi må gjennomføre denne skipsretten”.

Alt foregikk på kontoret hans, og skipperen og overstyrmannen skulle være dommere. Stuerten forklarte seg, og jeg forklarte meg. Dommen ble forkynt umiddelbart, loggført og signert av dommerne, stuerten og meg. Jeg slapp å unnskylde meg, men de to dommerne beklaget min oppførsel, og dermed var stuerten fornøyd.

Han hadde svært stor makt, Ha Hung Sang.

Ip Man Ying var messemann i offisersmessa. I tillegg hadde han ansvaret for skipperen og meg som boy. Denne jobben innebar rydding, renhold og orden på klærne.
Ryddingen hans var grei, rengjøringen likeså, men etter hvert oppdaget jeg at den langsgående rya på gulvet i radiorommet fikk en stadig større myk opphøyning midt på. Da jeg undersøkte, oppdaget jeg at tørt smuss var årsaken. Ip Man Ying brukte å rengjøre radiorommet når jeg ikke var der, og han måtte ha kostet smusset innunder rya i stedet for å fjerne det. Dette må ha pågått i flere år, siden det hadde blitt så store mengder. Jeg bestemte meg for å gi ham beskjed om å fjerne det, men skipperen hadde innsigelser.

–    ”Det kan gå galt, gnisten”, sa han. ”Føler han at han mister ansikt, kan han i verste fall ta livet av seg”.

–    ”Kanskje jeg bare kan snuble i rya når han er der, slik at smusset blir synlig?”, foreslo jeg.

–    ”Ingen dårlig idé”, fikk jeg som svar.

Når Ip Man Ying gikk, subbet han med føttene, slik at vi alle hørte når han nærmet seg. Den dagen da smusset skulle åpenbares, lot jeg døren til lugaren og radiorommet stå åpen. Jeg hørte subbingen i god tid og planla trekket mitt i detalj. Jeg visste at han begynte å arbeide i lugaren, og da jeg hørte at han holdt på med køya, kom jeg med et høyt utrop, rev rya opp slik at smusset kom til syne og la meg på knærne på den andre siden. Ip Man Ying stakk hodet inn og fanget hele situasjonen med ett blikk.

–    «Uff, I stumbled”, sa jeg mens jeg gned meg på kneet.

Ip Man Ying la seg på knærne ved siden av meg, begynte å undersøke kneet mitt og nikket som om han var fornøyd.

–    ”Tomollow velly good”, sa han mens han nikket for seg selv.

–    ”Thank you”, svarte jeg og gikk ut på dekket utenfor lugaren min uten å gjøre noe med rya.

Da jeg kom tilbake, så jeg at forhøyningen på rya var borte, og da jeg sjekket tilstanden under den, var også smusset borte.

Cheung Cheung Po var en av kvartermesterne. Han var svært åpen, og vi hadde mange interessante passiarer, spesielt om livet i Hongkong. Det var han som fortalte meg om stuertens investeringer i boardinghus og hans iver i å spare kostpenger. Han hadde allerede vært om bord i tre år da jeg kom og skulle være der i to år til for å spare penger til å kjøpe ut kjæresten.

–    ”Buy?”, spurte jeg.

–    ”I must pay her parents”, svarte han. “That is the practice in Hongkong”.

Elektrikeren var også kineser. Han hadde en bemerkelsesverdig måte å sjekke om strømmen nådde fram til kontaktpunktene. Når en lyspære hadde sluknet, skrudde han den ut, stakk to fingre opp i sokkelen, en på plusspunktet og den andre på minuspunktet, samtidig som han så ned på beina sine. Var strømføringen okey, begynte de å skjelve eller riste.

–    ”Velly okey”, sa han til seg selv og smilte.

Var det noe mer alvorlig, ristet han bare på hodet, så lei seg ut og gikk til en av maskinistene.

–    ”No can repair”, var statusrapporten.

Da jeg spurte Cheung Cheung Po om hvorfor elektrikeren ikke klarte selv enkle elektriske reparasjoner, svarte han at vaskemaskinreparatører fra Hongkong ikke var ingeniører.

Du er kanskje lagt inn som abonnent til denne siden. Hvis du ønsker at jeg skal fjerne deg fra abonnentlisten, legger du bare inn ordene ”Vennligst fjern meg” i kommentarfeltet under. Har du andre kommentarer, er jeg takknemlig for disse. Ellers setter jeg stor pris på både positive og negative kommentarer. Jeg ønsker deg en flott dag.

Hvis du ønsker å abonnere på denne bloggen, kan du legge inn ”jeg vil abonnere” og e-postadressen din i kommentarfeltet. Dermed får du beskjed hver gang jeg legger inn et nytt innlegg.

Du kan se flere bilder og lese mer fra skribenten på http://vestfoldingen.com.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Mitt liv, Sjømannsliv og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

8 svar til (6) Mine kolleger ombord

  1. Eva Skogland sier:

    Hei på deg! Arild Mathisen var min farfar, og damen han sitter sammen med, som heter Eva Mathisen er min farmor. Bare sånn til orientering 😉

  2. Eva Skogland sier:

    Det er altså ikke kona til Rolf Dølvik, men kona til Arild !

  3. Eva Skogland sier:

    Lurte bare på om det var greit at jeg la ut «Historien om farfar» Arild Mathisen, og farmor på facebooksiden til pappa, sønnen til Arild?

  4. jan paulsen sier:

    Takk det samme ifra meg.Kjempe koselig å se bilde av min onkel Arild og tante Eva.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s