Sommeren 1971 var jeg hjemme etter nitten måneder om bord i MT THORSHOV, en båt som bare gikk frem og tilbake mellom Europa og den Persiske Golf.

Inger Johanne og Terje med forlovere Elsie og Svend Kristian i 1972

Jeg hadde blitt tjuefire år og bodde fortsatt hjemme hos mor, far og broren min som etter hvert hadde kommet i bilsertifikatalder. Egentlig følte jeg meg for voksen til å bo hjemme, men tenkte at det skulle bare være en kort ferie før jeg skulle ut til sjøs igjen. Tre måneder var den tiden jeg hadde planlagt å være hjemme.

Ungdomskameratene mine hadde fast følge og hadde vært sammen med samme jenter i lengre tid, så de var mye opptatt med dem samt skole og studier.

–          ”Åssen er det med deg da, Terje? Du er jo snart gifteklar”.

Det var Odd som mente dette en fredag jeg var innom ham. Han bodde fortsatt hos moren sin og gikk siste året på ”Tekniker’n” i Horten. Han hadde kjæreste i Lommedalen i Bærum og følte seg nok litt mer voksen enn meg, enda jeg var ett år eldre og hadde vært i jobb i flere år.

–          ”Ikke tale om”, svarte jeg, ”jeg hadde mareritt for bare noen måneder siden da jeg drømte at jeg hadde giftet meg. Det var en forferdelig opplevelse, og hele kroppen min skalv resten av natten. Tenk å bo sammen med samme jente resten av livet. Nei, det er altfor mye som skal oppleves før jeg kommer så langt”.

Jeg var jo glad i jenter, kanskje litt for mye, mente mange, men ikke på den alvorlige måten. Jeg visste at mange kalte meg en sommerfugl som fløy fra jente til jente, men brydde meg lite om det. Livet var herlig, og det var mye som skulle oppleves.

Odd svarte ikke noe. Han var ikke den mest snakkesalig av oss fire kameratene, men han tenkte desto mer. Det var i alle fall det jeg mente.

–          ”Mette kommer ikke før i morgen, sier han plutselig, ”skal vi ta en tur på by’n”?

Mette var kjæresten hans. Hun var ganske sjalu, så han ville vel benytte sjansen nå når han hadde mulighet. De andre to kameratene våre studerte i Oslo, så det ville bare bli oss to.

Klokken seks sto vi i kø utenfor Sjøormen som var byens sommerrestaurant i Roklubbens lokaler på Nøtterøy-siden av Kanalbrua. Vi hadde bestilt bord for fire. Det var Odd som hadde ordnet dette. Det var kjekt å ha plass til to jenter ved bordet, mente han, enda han var opptatt med sin Mette. Han hadde et flott utseende, Odd, og det var mange jenter som kastet lange blikk etter ham.

Samtidig var han av den snille typen. En gang hadde han svart ja til tre jenter til samme tid og samme møtested. Da var han litt fortvilet, og to av oss kameratene ble med for å avlaste ham. De hele endte med at jentene gikk hver til sitt, og det ble ”guttas kveld” for oss. Ja, Odd var snill, det var sikkert. Han ville ikke si nei til noen.

På Sjøormen åpnet dørene presis klokken seks. Hovmesteren sto ved døråpningen og henviste gjestene til de bordene de skulle ha. Odd og jeg sto et stykke bak i køen, men i og med at bordet vårt var bestilt og sto og ventet til vi kom, var ikke det noe problem.

Jeg hørte at Odd pratet med noen som jeg trodde han kjente. Jeg, for min del, kjente få, siden jeg stort sett hadde vært fraværende fra Tønsberg de siste fem årene. Thorsholm i tjueto måneder, marinen i femten måneder og Thorshov i nitten måneder. De fleste ungdommene reiste vekk på den tiden. Det var i alle fall det inntrykket jeg hadde.

–          ”Vi har plass ved bordet vårt”, hørte jeg Odd si. ”Vi har det, Terje, har vi ikke?”

Jeg hadde ikke noen bestemt mening om de to ledige plassene, så jeg svarte bare:

–          ”Ja, selvfølgelig».

–          ”Skitt”, tenkte jeg, ”der gikk den muligheten”.

Mulighet? Mulighet til hva? Jeg hadde ikke noen avtale, men det kunne jo være at en mulighet dukket opp. Det var sommer og Sjøormen var attraktiv for mange av de tilreisende sommerturistene.

Jeg gikk først inn da det ble vår tur. Odd fulgte etter med ansiktet bakover, sikkert mot dem han hadde gitt de to ledige plassene ved bordet vårt.

Jeg tok stolen innerst ved halvveggen. Fra skulderen min og opp til taket var det åpent slik at jeg kunne se innover i lokalet. Det var slik jeg pleide å gjøre det. Først fange blikket til en eller annen av de unge damene, så smile og blunke. Fikk jeg smil tilbake, skjønte jeg at jeg hadde mulighet, og spesielt hvis den samme damen bøyde seg mot venninnene og snakket intenst og alvorlig. Enda sikrere ble jeg hvis hun snudde seg mot meg igjen og smilte på nytt. Da var det innertier, og jeg kunne reise meg opp og gå smilende mot den utvalgte, stoppe på en meters avstand, bukke og spørre:

–          ”Har du lyst til å danse?”

Etter de vanlige respektable tre dansene kunne jeg komme med et nytt spørsmål:

–          ”Skal vi ta en til?”

Fikk jeg et ja, visste jeg at jeg var i mål. Da kunne jeg invitere henne til bordet vårt, men denne gangen hadde Odd stoppet denne muligheten ved å fylle opp bordet med noen jeg ikke selv hadde valgt.

Jeg røkte pipe den gangen og tok opp både pipa, tobakk og fyrstikker. Fylte pipa med tobakken og la tobakkspakka tilbake i jakkelomma. Tobakken var Mac Baren. Den var ikke så tørr. Det hadde Bakkeland fortalt meg for seks år siden da vi begge gikk på Kontorlærlingeskolen. Han var en av skolekameratene mine der. Mer voksen enn meg og gikk bestandig i dress og frakk, enda han var fra Andebu der det stort sett bare var bønder. Faren eller onkelen var lensmann.

Pipa var fylt. Nå var det bare å få fyr på den. Inger Johanne fortalte meg, flere måneder senere, at jeg brukte nesten hele fyrstikkesken for å holde fyr i pipa. Jeg vet at dette hadde sin årsak. Hun satt rett overfor meg og smilte med de hviteste tennene jeg noensinne hadde sett. Jeg var bergtatt.

Kvelden gikk raskt. Jeg tror vi danset hele tiden, men vi må jo ha snakket litt også. Hun og venninna hadde planlagt å reise til Arendal dagen etter. De skulle bare overnatte en natt hos ei venninne på Solvang i Tønsberg, og så skulle de videre dagen etter, men resten av turen ble avlyst.

Et par helger senere besøkte jeg henne hjemme hos foreldrene hennes i Våler utenfor Moss. Jeg fikk nesten ikke revet meg løs. Inger Johanne fortalte seinere at svigermor, ja hennes mor ble min svigermor, etter noen dager spurte henne om hvor lenge jeg egentlig skulle være der.

Neste helg eller et par helger deretter besøkte Inger Johanne meg hos mor og far og fikk hilst på dem, og et par uker senere reiste Inger Johanne, Torunn som var navnet til venninnen og jeg på en ukes ferie til København.

Mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at jammen gikk det fort i svingene. Amors pil hadde truffet meg midt i hjertet – og dypt.

–          ”Hvordan er hun?”, spurte Odd.

–          ”Den beste”, husker jeg at jeg svarte. Jeg hadde aldri møtt noen som henne.

Høsten kom, og jeg sa ja til et vikariat på Astra som var et fiskefabrikkskip under utenlandsk flagg. Thor Dahl hadde management for båten, og de hadde ingen ledige radiooffiserer hjemme, men måtte ha en leder i radiostasjonen, en av rederiets fast ansatte, og det passet meg veldig godt. Jeg var til de grader forelsket og skulle bare være om bord i tre måneder; inntil han som hadde jobben, hadde feriert seg ferdig.

Julen 1971, et halvt år etter at vi møtte hverandre på Sjøormen, kom jeg hjem igjen og fridde, ikke bare en gang, men hver gang fikk jeg det svaret jeg egentlig forventet:

–          ”Terje, ta det med ro. Vi har ikke kjent hverandre mer enn et halvt år”.

Men en som ikke gir seg, får til slutt det svaret han ønsker seg, og etter et par måneder forlovet vi oss på kjøkkenet hos moren og faren til min fetter Svend Kristian og bestemte bryllupsdagen. Det var slik Inger Johanne ville ha det. Ingen forlovelse før bryllupsdatoen var bestemt.

Dermed kunne jeg reise ut igjen i mars 1972. Båten het Thorshavet og var min fjerde båt i rederiet. Nå hadde det gått ni måneder siden vi traff hverandre. Denne gangen måtte jeg stå om bord i seks måneder, noe som passet akkurat slik at jeg kom hjem i begynnelsen av september før vi giftet oss syvende oktober.

Det var ikke mer enn den tiden vi trengte, og begge var nervøse for at det skulle skje et eller annet som ødela timingen, at jeg ikke skulle rekke å komme hjem slik at vi ikke skulle rekke lysingstiden. Det skulle jo lyses for oss i kirken, ikke bare en gang, men to. Varselet skulle jo også inn i Lysingsbladet og våre to lokalaviser, Moss Avis og Tønsbergs Blad. Jussen var slik den gangen. Hvis ingen protesterte, var alt i orden, og vi kunne bli et ektepar; et ekte par.

Det formelle lysingsdokumentet måtte signeres hos presten i Våler kirke. Han virket veldig hyggelig da vi ble ønsket velkommen på kontoret hans i Prestegården, og da det formelle var unnagjort, mente han at vi var såpass voksne at noen veiledning var unødvendig.

–          ”Dere er jo så voksne at den vanlige samtalen rundt det å leve sammen, vel ikke er nødvendig”, mente han.

I stedet fikk vi omvisning i det gamle huset som han var svært stolt av. Da vi forlot ham, sier Inger Johanne:

–          ”Vi skulle vel fortalt ham at du har vært til sjøs i ni måneder av de fjorten vi har kjent hverandre?”

Bryllupsfesten ble holdt i kommunens samfunnshus rett ved siden av kirken og var stort som det høver seg på landet. Jeg syntes jeg hadde stor familie, men svigermor spurte meg flere ganger om jeg ikke hadde flere som jeg kunne invitere, enda jeg la til alle tre kameratene og kjærestene deres.

Den dagen jeg satt ved siden av mor oppe ved alteret og så Inger Johanne komme opp kirkegulvet i Våler kirke i Østfold sammen med svigerfar, var stor, virkelig stor. Jeg har alltid hatt lett for å få klump i mage og hals, men denne gangen var det virkelig ille.

–          ”Skal denne vakre damen bli min hustru?”, tenkte jeg. ”Herregud, så pen!”

Festen var på Herredshuset rett ved kirken. Skikken i Våler var at svigermor og svigerfar holdt bryllupet, og jeg som brudgom, holdt drikkevarene. Mor og far var inviterte gjester. Dette var skikken i Våler.

Innkjøpene av alkoholholdige drikkevarer var et kapitel for seg. Jeg brukte Tor, min kommende svoger som veileder, og han ble aldri fornøyd. Hver gang jeg hadde kjøpt det vi hadde blitt enige om, og rapporterte til ham, svarte han bare:

–          ”Det er ikke nok, Terje. Du må også kjøpe. . . . ”.

Resultatet var at vi hadde alkoholholdige drikkevarer i mange år etterpå, men vi gikk ikke tomme under festen, og det kan jeg vel takke Tor for.

Jeg hadde planlagt talen min etter veiledning av skredder Mentzen i Tønsberg der jeg leide kjole og hvitt. Han var leder av Tønsberg Amatørteater og skulle vite, tenkte jeg. Derfor spurte jeg ham, mens han tilpasset antrekket til min kropp.

–          ”Det er ikke så viktig hva du sier, bare den siste delen er god”, sa Mentzen. ”Dessuten er det ingen som forventer det store fra brudgommen. Går du i stå, blir det bare karakterisert som rørende, spesielt av damene”.

Først snakket svigerfar og deretter far. Jeg måtte bare vente, og munnen min ble tørrere og tørrere. Steken var nydelig, sa alle da de skrøt av vertskapet, men hos meg satte seg bare fast i den tørre ganen. Etterpå husket jeg ikke at jeg hadde spist engang og i alle fall ikke hvordan den smakte.

Men plutselig hørte jeg toastmasteren Roksvåg si navnet mitt. Han var venn av svigermor og svigerfar og kunne sine saker. Stemmen hans gjorde noe med meg. Nervøsiteten gle liksom av meg da jeg reiste meg opp for å takke for bruden.

Til slutt klappet alle. Jeg så mot forloverne. Elsie, Inger Johannes venninne og  Svend Kristian, fetteren min, ventet fortsatt. Stakkars mennesker, tenkte jeg, men begge gjorde det de skulle og alle smilte og klappet.

Klokken ett om natten forlot vi festen og reiste til Refsnes Gods der vi på forhånd hadde leid rokokkosuiten, en av bryllupssuitene, men hva som skjedde der holder vi for oss selv. Senere fikk jeg høre av kameratene mine, at det var da vi dro, at festen virkelig startet, men slik var skikken i Våler.

Bryllupsvalsen – Inger Johanne Stiklestad Rønning og Terje Rønning

Forloverne Elsie Wallenborg og Svend Kristian Hoff. Ellen Stiklestad (Inger Johannes niese) sammen med Elsie

Brudeparet Inger Johanne Rønninng og Terje Rønning i 1972