Treningscomputer eller pulsklokke?

–          ”En puls på 140? I går klart jeg bare 120. Er dette bra eller ikke bra?”

Jeg vet ennå ikke hva som er riktig eller galt når det gjelder puls eller hjerteslag, men regner med at jeg finner ut dette etter hvert.

Jeg ser på håndleddet mitt der jeg har min første treningscomputer. Pulsklokke kalte jeg den før jeg fikk dem som gave i helgen, men bruksanvisningen forteller at det heter treningscomputer og at den er til for at jeg skal lytte til kroppen. Lytte til kroppen når jeg går, jogger og løper.

Jeg fortalte deg at jeg fikk den som gave. Ja, jeg hadde sagt til døtrene mine at jeg ønsket meg en slik til fødselsdagen min, for jeg har hørt at det er viktig at vi hører etter hva kroppen forteller oss både når vi trener og når vi ikke trener.

Når jeg nå har blitt litt eldre enn jeg har vært tidligere, er det viktigere enn før at jeg lytter til det kroppen min forteller meg. Det er i hvert fall det Monica på E2 treningsstudio fortalte meg for omtrent ett år siden da jeg begynte å trene der.

Om morgenen går det greit å lytte. Jeg våkner klokken kvart på seks hver dag unntatt lørdag og søndag. Oppvåkningen skjer ved at alarmen på mobiltelefonen begynner å hyle uten noen form for introduksjon. Fra det ene sekundet til det andre går det fra stille til et øredøvende bråk som må stanses. Jeg løfter overkroppen min opp nitti grader i forhold til madrassen, vrir meg nye nitti grader mot høyre og griper tak i den nesten nye telefonen. Søren, jeg har ikke brillene på, så det er vanskelig å se på displayet hvor jeg skal sette fingeren for å stoppe hylingen, men jeg vet at det er omtrent midt på sett fra toppen og ned og derfra litt mot høyre. Der setter jeg fingeren og trekker lettet pusten når hylingen stopper.

Nå kan jeg legge meg nedpå igjen for å kjenne etter om kroppen min fungerer. Først hendene med de stive fingrene og deretter håndleddene. Det ene med aluminiumsplate og skruer er faktisk bedre enn det andre som bare blir stivere og stivere. ”Revmatisme”, sa legen, ”det er ganske vanlig for en mann i din alder”. Jeg hørte hva han sa og tenker at det kalde været om vinteren har skylden. Det skulle vel egentlig ikke bodd mennesker i dette landet som er så kaldt, spesielt om vinteren, men så tenker jeg at grunnen til at det er så fredelig her, må være at vi ikke orker å være ute så lenge at vi kan lage bråk, så da er det kanskje ikke så galt at det er så kaldt at vi fryser på oss både det ene og det andre.

Etter at jeg har undersøkt hendene og håndleddene står skuldrene i fokus. Jeg pleier å ta dem etter tur, først den høyre og så den venstre, skyver dem forover og deretter utover før jeg løfter armene opp mot taket. Som vanlig fungerer de godt også i dag. Det gjorde de ikke den sommeren og høsten da jeg falt ned fra stillaset da jeg malte huset og brakk håndleddet. Da ble denne oppvåkningsprosedyren satt ut av drift i flere måneder, men de siste årene har kroppsoppstartingen blitt en sedvane hver morgen.

Hender, armer og skuldre er klare for dagens dyst, men jeg må ikke glemme tærne, føttene, leggene og lårene. Jeg begynner å bevege dem etter tur og endelig er hele legemet undersøkt og funnet bevegbart.

Nå kan dagen starte. Ut av sengen med rolige bevegelser, det er best. Da risikerer jeg verken skiveutglidning eller andre skader.

I dag skal jeg få prøve treningscomputeren skikkelig siden E2 ikke står på listen på tirsdager og heller ikke på torsdager. Disse dagene pleier jeg å gå-jogge-løpe en times tid. Jeg starter med å gå med stadig økende hastighet, deretter forsiktig jogging og så sprengløp noen hundre meter.

–           ”OK da, ikke sprengløp sånn som før og kanskje heller ikke noen hundre meter, men jeg løper det jeg kan og så langt jeg kan. Kanskje bare hundre meter eller seksti meter”.

Men i dag skal det bli annerledes. Fokuset er pulsklokka. Jeg kaller den det og dropper dette treningscomputernavnet, men for å få den til å virke må jeg ha en reim rundt brystet. På den skal føleren som måler hjerteslagene klikkes på plass. Reima må også fuktes først. Det er mye å passe på siden alt er nytt.

Søndagen hadde jeg lest bruksanvisningen og mandag testet jeg systemet. Da kom jeg maksimalt opp i en puls på etthundreogtjue under oppvarmingen rundt Bugårdsdammen, men i og med at jeg skulle opp til E2 for å trene innendørs presset jeg meg ikke mer enn jeg orket.

Sytti prosent av makspuls hadde Monica sagt, men hva er makspuls?  Hun sa også at det ikke var viktig å teste ut dette tallet, men foreslo etthundreogførti som sytti prosent av makspuls. Det er dette jeg skal prøve i dag.

Endelig er jeg i gang. Først gange ned Hekkeløpveien der jeg bor, til gangveien, deretter jogging mot Sportsveien og ny gange opp på siden av Bugården ungdomsskole der det er gress som beina mine tåler bedre enn asfalt. Nå begynner intervallene. Pulsen kommer opp i over hundre før jeg ikke orker mer og må begynne å gå. Jeg løper der det er gress og går der det er asfalt. Nå er jeg nede ved Bugårdsdammen, og derfra er det bare asfalt. Bakken nedover mot Krokemoveien må jeg gå siden leggene smerter for mye. Langs Sandefjord videregående skole er det asfalt, men jeg passer på at pulsen sakte øker ved å sprengløpe korte lengder, og innen jeg er nede ved bunnen av Peder Bogensgate er pulsen oppe i etthundreogtjue.

Nå skal jeg opp i etthundreogførti, slik som Monica sa. Det er asfalt, men oppoverbakke helt opp til Haukerødkrysset. Oppoverbakke er bedre for beina. Da slipper jeg støtene når de treffer asfalten. Jeg løper det jeg kan og går når jeg ikke orker løpe mer. Displayet på håndleddet viser etthundreogtjuefem. Pusten går som en dampmaskin. Jeg starter løpingen igjen innen pulsen begynner å falle og presser meg det jeg kan. Leggene smerter. Displayet viser etthundreogtredve når jeg passerer Starsenteret og Eurospar.

–          ”Søren, nå faller tallet, så jeg må begynne å løpe igjen”.

Jeg nærmer meg rundkjøringen der Ringveien krysser Moveien. På displayet ser jeg at jeg er oppe i etthundreogtrettifem mens jeg går over fotgjengerfeltet.

Nå må jeg gjøre resten før jeg kommer til Haukerødkrysset og løper det jeg kan – går – løper det jeg kan – endelig – der viser displayet etthundreogførtien.

Nå er jeg forferdelig sliten, men Raveien er flat helt frem til krysset ned mot Pindslesenteret og Komplett.no Arena.

Jeg er ganske tilfreds med meg selv når jeg lukker opp døren hjemme og sender en takk og varme tanker til mine døtre og mor som spandert denne treningscomputeren på meg.

–          ”Etthundreogførti”, tenker jeg, ”hm – det smakte godt”.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Lokalt i Sandefjord, Trening og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s