Siste fredag fant vi oss godt til rette på Nationaltheatret for å se Fanny og Alexander sammen med min mor og tante Solveig som er søster til min far.

Dette var en julegave fra oss til de to meget voksne damene. Først hentet vi dem og brakte dem til Oslo. Deretter spiste vi på Gold Mountain i Borggården eller Fridtjof Nansens plass. Det er en kinesisk restaurant som fikk terningkast fem og seks av oss alle. Vi fikk nydelig mat, rask servering og et personale som var der når vi trengte dem. Isabelle spiste sammen med oss, mens Sofia var på jobb på Grand Kafé.

Fanny og Alexander fikk samme antall øyne på terningen fra oss alle og skapte latter, sinne og tårer. Alt frembrakt av et svært stort antall skuespillere som spilte svært godt.

Mens jeg satt der og nøt forestillingen, kom det også en del tanker flygende:

”Gråt”, tenkte jeg, ”er en effektiv måte å kvitte seg med sorg på. Det er derfor jeg sitter og gråter av medfølelse spesielt for Alexander som lider så forferdelig hos den onde biskopen som behandler ham så umenneskelig”.

Den unge mannen som er kjæreste til min kusine gråter av en helt annen grunn i 1968.

Rekruttskolen på Madlamoen ved Stavanger (april 1968)

Vi skal til marinens rekruttskole ved Stavanger og sitter på toget; kjæresten til en av mine kusiner og jeg. I Horten setter en annen rekrutt seg sammen med oss. Det er flere andre rekrutter om bord i toget, men foreløpig sitter vi ganske spredt.

Kjæresten til min kusine er ikke i godt humør. Denne lange stakan på nesten to meter er nesten på gråten.

–          ”Jeg lengter etter kjæresten min allerede”, sier han.

Jeg synes ikke synd på ham. Jeg forventer liksom mer av ham siden han er så høy. Hvorfor tenker jeg slik? At han skal vise mindre følelser siden han er så høy? Uansett, han vil ikke være borte fra kusinen min, og det er derfor han er så trist til sinns.

Jeg har ikke slike bindinger.

Dessuten er det tradisjon i vår familie på farssiden at vi skal gjøre vår plikt i ”kongens klær”. Farfar var i Milorg under krigen, og far ville rømme til Sverige og England for å kjempe mot tyskerne, men han ble stanset av den mye yngre søsteren sin. Dermed ble det vanlig etterkrigs militærtjeneste på Nøtterøy der han traff mor, og medvirket til at jeg ble skapt.

Jeg forsøker å fortelle min kusines kjæreste at han, etter det jeg hadde hørt, kan få permisjon etter søknad, men han er utrøstelig, så jeg retter oppmerksomheten min mot ham fra Horten.

I Drammen skifter vi tog, og nå fyller vi marinerekruttene to hele vogner. De fleste er nysgjerrig på alt dette nye som skulle skje, men det er noen få som er mest opptatt av å lengte hjem.

Etter mange timer er vi framme i Stavanger der busser står og venter på oss. Busser som kjører oss til porten inn til det som skal bli vårt hjem i to måneder.

Den første dagen i leiren er et eneste kaos, men jeg følger det som sies og kommer greit gjennom registrering, legekontroller, tilpassing av klær og til sist fordeling av rom. Jeg har vært til sjøs og må gjennom en ekstra legekontroll som ikke er veldig behagelig, så jeg kommer sist til det rommet jeg skal dele med syv andre.

Madlamoen – det var dette flagget jeg holdt på å miste.

Nå må vi pakke ned sivilklærne våre og merke dem slik at de er klare til å bli sendt hjem der vi kom fra. Etter dette har vi bare uniformsklærne å ta vare på, og det er nok, etter størrelsen på skapet å dømme. Der er det ikke plass til mye.

Mens vi er i gang med å ordne oss, kommer halvtroppsjefen inn. Han er på vår alder og har laveste kvartermastergrad. Senere lærer jeg at vi kaller disse kvartermesterne ”tyttiser”, en muntlig tittel som kommer av den røde stripen de har nederst på jakkearmene.

Han står for opplæringen i hvordan vi skal brette klærne som skal inn i skapet, og hvordan vi skal strekke køya (re opp sengene) slik at alt ser ryddig ut. Før han forlater oss, gir han muntlig beskjed om at han ikke tolerer slurv:

–          ”Er ikke dette i orden før dere går til frokost, river jeg alt ut igjen og kanskje jeg tråkker på tøyet med mine skitne støvler slik at dere må vaske dem på nytt. Er dette klart?”.

En dukknakket gjeng står igjen. Noen småbanner, mens andre ser ut til å legge trusselen på minne. Jeg er blant de siste. Ekstra vasking er jeg ikke interessert i, og ordrer er jeg vant til å ta imot selv om de ble gitt på en annen måte om bord.

Nå er det tid for å bli kjent med hverandre.

Rommet er ganske stort med to toetasjes køyer på hver side og et bord med åtte stoler ved vinduet der vi ser ut på idrettsplassen. Senere er det der jeg tilbringer mye tid sammen med mange andre. Målet mitt er å mestre det å løpe titusen meter, tjuefem runder, uten å hvile, men dette kommer senere.

Nå er som sagt tiden inne for å bli kjent, og i løpet av minutter er spillekortene framme. Det er ”Amerikaner” som gjelder, og alle må lære. Ingen slipper unna. I løpet av noen timer er vi i gang med å bli skikkelig sammensveiset.

De neste dagene er fullt besatt. Frokost, oppstilling, lære å marsjere, eksersere, lunsj, lære å marsjere og eksersere igjen, kveldsmat og trening eller ”Amerikaner”.

Samtidig begynner avskrellingen. Årgangene etter krigen er svært store, og ikke alle får avtjene verneplikten. Først ut er dem med en eller annen fysisk skavank. Deretter er det psykologenes tur. Min kusines kjæreste er en av de første som blir fristilt med stempelet TP i vernepliktsboken. TP er forkortelse for tilpasningsvansker. Hver dag er det noen som reiser hjem. Fra vårt rom forsvinner kun èn og mange spør om hvordan han fikk dette til. Han flirer:

–          ”Jeg bare tok av meg capsen og satt og plukket på den, og dermed fikk jeg beskjed om å reise hjem”.

–          ”Ikke lurt”, tenker jeg i mitt stille sinn. Hvordan vil det se ut når han eventuelt skal søke på en lederjobb. En søker med tilpasningsvansker? Ikke bra!

Snart får vi en ny romkamerat, men vi har et lite problem. Rommet skal alltid være klart for inspeksjon, og en kar fra Voss er problemet. Han har ikke lært å vaske seg, ikke lært å holde orden og en eventuell avstraffelse er alltid kollektiv for hele rommet. Derfor må noe gjøres.

Vi har et syvmannsmøte og blir enige om strategien. En natt, etter at vossingen har sovnet, står vi opp. På forhånd har vi klargjort en bøtte med avfall og vann. Alt dette tømmer vi over ham og køya hans og hopper raskt opp i egne køyer. Vossingen spretter opp av den tilgrisede køya, raser rundt på gulvet, sint som en tirret okse, skjeller og smeller, mens vi tvinger oss til å ligge stille.

Vi har flere ganger før avstraffelsen, gitt ham beskjed om at noe ville skje hvis han ikke ble mer renslig, så han skjønner alt veldig godt. Fra den dagen er vi åtte renslige karer på vårt rom, og vi får aldri problemer med halvtroppsjefen vår.

I naborommet har de andre problemer. To personer kjemper om makten. Begge er høye, så det har kanskje noe med at de ikke er vant til å se andre mennesker i øynene. Vi merker støyen, men vil ikke være delaktig selv om vi er i samme tropp.

–          ”Dette får de ordne opp i sjæl”, sier romlederen vår. ”Vi bare driter i dem!”

Kakebua, som fengselet i leiren kalles, er noe vi på rommet ikke vet hva er før vi har vært på Madla i en måneds tid, og det er meg som er synderen.

Oppstilling og flaggheis har vi hver morgen. Vi blir vekket av trompetreveljen som forteller oss at dagen begynner. Deretter skjer alt raskt. Vi hopper inn i klærne, rydder skapene, strekker køyene og gjør rommet klart for inspeksjon.

Halvtroppsjefen kommer inn, roper sin ordre, får svar fra romlederen vår og inspiserer rommet og oss. Dermed er alt klart for oppstilling.

I dag er det meg som skal ordne flagget for heising. Det verste en soldat kan gjøre er å miste flagget i bakken, og det er nesten det som skjer, men jeg rekker å fange det opp før det berører bakken. Tror jeg.

Offiseren som er ansvarlig er ikke sikker på hva som har skjedd siden han ser mot soldatene. Dermed er det fullt avhør med vitner, noe som ikke er morsomt.

Jeg slipper unna uten kakebu, men med advarsel:

–          ”Hvis dette skjer igjen. . . ”

På rekruttskolen lærer vi mye nyttig. Vi lærer å drepe med gevær og bajonett. Vi lærer å storme bygater og skyte før vi selv blir skutt. Vi lærer å ro åttemannsbåt. Vi lærer å forsere hindringer som er to meter høye. Vi lærer å krabbe i søla uten at noen ser oss eller får skutt oss.

Så skal marsjmerket tas. Tre mil med elleve kilo oppakning på ryggen og geværet i hånden. Halvtroppsjefen instruerer oss slik at vi skal unngå gnagsår i militærstøvlene.

Dagen starter med flott vær som bare blir bedre og bedre, og midt i marsjen blir det veldig varmt. Gamle damer står langs veien og tilbyr kaldt vann. Vi har blitt advart mot å ta imot vannet, men ikke fått beskjed om hvorfor.

Jeg har fire kilometer igjen da jeg faller for fristelsen. Tar imot vannglasset, takker og drikker fort. Jeg vil være blant de første i mål, så jeg har dårlig tid.

Jeg våkner i ei køye i sykestua og blir fortalt at jeg har blitt kjørt inn av en av ambulansene våre, fordi jeg ble funnet livløs i veien. Halvtroppsjefen kommer innom og forteller at det ikke blir marsjmerke på meg.

–          ”Du er jo temmelig dum”, sier han. ”Jeg advarte dere alle på forhånd. Kaldt vann er lite bra når kroppen er tørr som ei sviske. Også du som lå så godt an; og bare fire kilometer igjen. Idiot!”, sier han før han forlater meg.

Jeg ligger igjen i køya og er lite fornøyd med meg selv.

En dag er rekruttskolen over.

Jeg har likt denne tiden godt, men gleder meg til neste korsvei som er Haakonsvern i Bergen. Der skal jeg skal gjennom kverna for å bli sikkerhetsklarert og spesialisert for militært radiosamband og kryptografering.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!