Hjemkomsten fra Thorsholm (1968).

Fra venstre: Far, Johan, Gunhild, Roar, Tone

Fra venstre: Far, Johan, Gunhild, Roar, Tone

I går skjedde ulykken på containerkaia på Sjursøya, og mange under seg over hvordan dette kunne skje. Det er alltid trist når noen faller fra og sjokkerende når det skjer plutselig og brutalt.

En av dem som døde var sekstisju år gammel og skulle sikkert gå av med pensjon i nærmeste fremtid. De andre to var yngre. En fjerde kjemper for livet sitt, leser jeg i avisen.

Det er alltid tid for refleksjoner over livet og hvor raskt dette kan endres. Jeg kjenner ingen av dem som er rammet, men jeg tenker og reflekterer. Det er vel slikt vi gjør etter at vi har fått tid til å gjøre det.

Hjemkomsten fra Thorsholm (1968).

Jeg går tilbake til februar 1968 da jeg kommer jeg hjem fra Thorsholm, to år eldre enn da jeg reiste og ti kilo tyngre.

Mor, far og broren min, Roar, står på Fornebu for å ta imot meg. Roar står i trappen opp til kaféen, så jeg ser ham godt der jeg kommer ut fra tollinspeksjonen. Han er blitt så mye større, men det har visst jeg også blitt. Mors stemme høres tydelig:

–          ”Herregud, så tjukk han er blitt!”

Jeg ser at dem som står rundt henne smiler og ser nedover meg selv. Jeg rakk ikke å kjøpe nye klær før jeg dro fra Amsterdam, så jeg har knyttet sammen buksa i livet med sikkerhetsnåler og hyssing. Jeg har jo nesten ikke brukt disse klærne siden jeg dro hjemmefra.

Så blir det klemming og slikt som er vanlig når familiemedlemmer treffer hverandre etter å ha vært fra hverandre i lengre tid. Roar hopper og spretter rundt selv om han etter hvert har blitt femten år. Mor er lite forandret, men jeg ser at far har blitt eldre, eller kanskje dette bare er innbilning. Jeg vet ikke.

I bilen prater jeg mest. De spør, og jeg forteller. Jeg tror at jeg vet alt siden jeg har vært ute i verden.

–          ”Slik er det bare”, tenker jeg.

Fra å være ganske radikal har jeg forandret meg til å bli svært konservativ. Sjølivets støpeskje har formet meg som den gjør med mange der ute. Jeg ser at far ikke akkurat liker det han hører.

Endelig er vi hjemme. Rommet mitt er borte. Roar og jeg hadde bare en lettvegg mellom oss, men nå er den borte. De to rommene har blitt til ett som bare er hans. Mor sier at jeg skal ha gjesterommet i annen etasje. Det er der tante Solveig, fars søster, bor når hun er på besøk.

–          ”Nå er du også bare på besøk, Terje”, tenker jeg. ”Om seks uker er du innrullert i marinens protokoller, og der skal du være i femten måneder”.

Jeg fryser. Februar i Norge er kaldt; dødsens kaldt; jeg kryper inntil vedovnen i stua.

–          ”Heldigvis går vi mot vår”, tenker jeg.

Jeg føler meg ikke ordentlig hjemme. Jeg savner Ip Man Ying som stellet og stullet rundt meg. Til og med Ha Hung Sang savner jeg, stuerten som jeg tok ansiktet fra, men som jeg etter hvert fikk et godt forhold til. Jeg savner samtalene med Cheung Cheung Po på broa og undres på om han har fått spart nok penger til å kjøpe henne som han elsker så høyt, lukten av hvitløken som omga hele båten, alle medoffiserene, pumpemannen med rødvinen, lukten av Afrika, Suezkanalen, bønneropene fra minaretene når vi var i den persiske gulfen. Det er så enormt mye jeg savner.

Jeg har sovet en natt hjemme hos Roar, mor og far. Det ble sent i går kveld, og det har blitt dag. I går snakket jeg masse. Jeg kjenner at jeg er tørr i munnen. Jeg snakket og snakket og begynner etter hvert å forstå at det er savnet etter livet om bord som gjør at jeg snakker og snakker om det der ute. Heldigvis skal jeg snart i marineuniform, og det blir sikkert spennende, trøster jeg meg med.

”Nå vil jeg sykle en tur”, tenker jeg og går ut i garasjen for å ta ut sykkelen. Men der er det ingen sykkel. Jeg ser meg rundt. Oppunder taket henger sykkelramma. Hjulene, skjermene og lykta er borte. Til og med kjedet er borte. Jeg går inn og spør mor.

–          ”Du sa jo at Roar kunne ta skjermen da han spurte om det”, svarer hun.

–          ”Ja”, svarer jeg,” men ikke hele sykkelen”.

–          ”Det skjønte nok ikke han”, svarer mor før hun konsentrerer seg om det hun gjør.

Jeg ler for meg selv. Jeg er glad i broren min, og skjønner at jeg er utflytningsklar. Barndommen er over, og jeg må finne meg selv i denne voksne verdenen. Men først er det militærtjeneste.

Jeg vet at Håkon og Tore, to av kameratene mine har flyttet og studerer i Oslo, men Odd studerer i Horten og bor hjemme. Roar sykler meg ned til Semsbyen og får betalt for det. Det er morsomt å se hvor glad han blir for pengene. Jeg går resten av veien. Den gamle kamerattonen kommer raskt tilbake, men jeg skjønner at han har sitt ”å bale med”. Skolen krever sitt, så jeg kan ikke ta for mye av tiden hans.

Jeg hadde en kjæreste, Tone, da jeg reiste til sjøs og har hatt bilde av henne hengende på skottet i lugaren min. Vi har skrevet til hverandre. Jeg har skrevet mest. Jeg stikker hodet inn til far på kontoret hans og spør om å få låne telefonen. Dette er årsoppgjørenes tid, og han har fått hjelp fra en av nabojentene som ser på meg. Hun har også blitt eldre, og jeg kjenner henne nesten ikke igjen. Kanskje ikke så rart. Vi flyttet inn i huset mens jeg gikk på realskolen, og jeg reiste ut da jeg var nitten år.

Tone svarer at hun gjerne kommer på besøk.

Vi sitter i stuen og prater. Roar, mor, far, Tone og jeg. Hun er en typisk tekkelig landsens pike og veldig søt, men veldig forandret. Da jeg følger henne til bussen om kvelden, skjønner jeg at jeg ikke har kjæreste lenger.

Dagene blir lange. Odd og jeg går ut sammen på lørdagene, men han har kjæreste, så det blir ikke slik som før.

Nå venter jeg bare på å reise til Madlamoen i Stavanger. Det er der rekruttskolen holder til. Petter som er kjæreste med en av mine kusiner skal også til samme sted, så vi avtaler å reise sammen.

Ellers er det bare å vente.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Dagligliv, Hørt på radio, Lest i avisen, Livshistorie, Sett på TV, Sjømannsliv, Tanker og merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

4 svar til Hjemkomsten fra Thorsholm (1968).

  1. Erta-Berta sier:

    Så fine og koselige minner om barndommen og tiden ute og hjemme. Du skriver lett og fengende..
    Har lest hos deg, men ikke kommentert så mye.
    Synes absolutt du bør skrive en bok. 🙂

  2. Kristin Biseth sier:

    Jeg trodde først det var om togulykken og begynte å lese, men ble så betatt at jeg måtte fortsette. Så kom det at du bodde i Horten slik jeg forsto det og ble enda mer betatt fordi det vekte minner i meg. Jeg gikk på Teknikeren i Horten i 2005/6 og ble betatt av Horten. Min far var på Bromsjordet og på Sjøfartsskolen der. Han var på Jageren Arendal. Har sett bilder av denne i Horten. Min far er faktisk med på bildet.
    Du skriver lett og fengende og det er lett å bli revet mer for å ville lese mer. Burde så absolutt bli bok av dette.
    Lykke til videre med boken!!!!

  3. terjeronning47 sier:

    Takk for kommentaren, Kristin. Jeg satte pris på den og følger deg på Twitter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s