Onsdag, 31. mars 2010

Haakonsvern i Bergen (juni til august 1968)

Farvel Madlamoen. Farvel rekruttskole. Jeg skal aldri se deg igjen. I to måneder har jeg holdt meg innenfor portene. De pliktige aktivitetene har tatt mesteparten av tiden, og resten har jeg brukt til trening og på språklaboratoriet.

Nå står radioskolen på Haakonsvern for tur. Jeg skal bli en av dem som kan håndtere det mest hemmelige i marinen og må derfor bli sikkerhetsklarert for ”top secret”; og få lov til å bruke den kompliserte kodemaskinen med navnet som vi ikke en gang får lov til å uttale. Men først får jeg permisjon noen få dager hjemme på Sem før turen går til Bergen.

Bergen sommeren 1968 er en fantastisk tid. En sommer uten det berømte Bergenregnet; bare nydelig vær som dessverre forårsaker vannmangel i hele området; også på brakkene våre.

Unge mennesker våkner akkurat som blomstene og får kjærester. Så også jeg. En søt ung dame fra bydelen oppunder fjellet ville være kjæreste med en ung marinegast.

På skolen lærer vi om å være anonyme og å unngå spionasje. Vi lærer om at selv våre nærmeste kan være spioner for fremmede makter. Vi lærer at vi aldri må snakke om det vi gjør. Vi lærer at marinens etterretning alltid er i nærheten av der vi er. Vi lærer om radiokommunikasjon og kryptografering.

Denne sommeren er vi opptatt av det som skjer i Biafra i Nigeria. Om sultende Biafra-barn og den største sivile matvarehjelpen i historien. Et år tidligere var jeg med Thorsholm oppe i Biafra, i Bonny River i Nigerdeltaet, og jeg føler at jeg bør hjelpe. I radioen hører jeg at det trenges radiofolk der nede. Radiofolk som skal hjelpe flyene som kommer med matvarehjelp. Jeg snakker med en medelev om dette, og sammen går vi opp til det vi populært kaller ”Pentagon” som er hovedkvarteret på Haakonsvern. Vi går opp dit for å søke om å få avtjene verneplikten vår i Afrika. Avslaget kommer raskt.

–          ”Med så mye usikkerhet vi har i Europa, så er dette uaktuelt”, er det eneste svaret vi får.

I august har vi eksamen og etter noen få dager får vi beskjed om tjenestested. For meg blir det en minesveiper som heter KNM ALTA. Båten er ikke stor; omtrent som en stor fiskeskøyte.  Vi bor tett i tett i to banjere under dekk, tolv mann i vår og atten i den andre. Tre køyer i høyden med seksti centimeter mellom hver.

KNM ALTA, søsterskip til KNM VOSSO bygget 1953

Etter knapt en uke går Sovjetunionen inn i Tsjekkoslovakia. Offiserene på ”Pentagon” hadde rett. Usikkerheten råder.  Alle permisjoner inndras, og vi forlater Bergen sammen med de fleste andre marinefartøyene. Vi skal ligge gjemt inne i Lysefjorden inntil vi får videre beskjed.

Denne tiden blir svært ubehagelig. Vi får ingen nyheter utenom det som blir klarert av sjefen om bord, kapteinløytnant Ebbesen. Det er ingen steder å gå i land, og båten er som sagt svært liten når vi tenker på hygienen.

Vi er tredve mennesker som har én dusj og to vasker på deling. Det verste er allikevel det å ikke vite noe om det som skjer rundt om i verden. Om det hadde vært krig, ville ikke vi vite noe om det. Vi lå bare der inne i fjorden inntil en fjellvegg. Slik gikk først én uke og deretter én uke til.

En morgen blir maskinene startet, og vi går tilbake til Haakonsvern der vi blir klargjort for aktiv tjeneste.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du klikke på Vestfoldingen øverst på siden.

Har du lyst til å abonnere på bloggen, skriver du inn din e-postadresse i feltet under ”Subscribe by email” og deretter Subscribe under feltet.

Kommentarer er velkomne. Du finner en egen rubrikk for kommentarer under hvert innlegg, så bare skriv. Kanskje dette blir en bok? Med gjestekommentarer? Vi får se!