I dag er jeg den første rundt Bugårdsdammen. Alt er dekket med et slør av lett snø med blinkende iskrystaller. Temperaturmåleren viser fjorten minusgrader. Med brodder på joggeskoene er det godt å løpe-jogge-gå.

Jeg starter med rask gange og øker til lett jogging. Som vanlig får jeg raskt problemer med utpustingen og må ned i gå-takt. Jeg skifter mellom rask gange og lett jogging.

Nede ved dammen øker jeg farten til løp, men etter noen hundre meter må jeg ned til sakte gange. Pusten dobbeltpiper, men dette er jeg godt vant med.

Som vanlig sier jeg ”hei” til de samme som jeg møter hver morgen. Først den eldre karen og deretter det yngre paret. Han dobbelt så lang som henne. Jeg tenker at hvis han går raskt, må hun løpe.

Jeg har søkt om å få tillatelse til å reise utenlands til tross for at jeg er sykmeldt. Papirene ligger hos legen. Når han har gitt sin erklæring, kan jeg sende dem til NAV. Jeg har blitt bedre hver gang vi har vært i Middelhavet, og jeg håper det samme skjer hvis jeg reiser til Kanariøyene. Inger Johanne sier at dette er viktig. ”Du blir jo så mye bedre”, sier hun.

Kino, business og barneturnstevne.

”Lokalet” på Sem het Seheim og var som bygdelokaler flest. Helt foran var scenen der lerretet ble rullet ned når det var kino. På gulvet nedenfor var det benkerader der vi satt. Alle filmene kom i minst to ruller og når den ene rullen var sett, måtte den spoles tilbake før vi kunne se den neste. Dette betydde pause og business-time for ”Bakern” og Hille. De hadde med seg bunker med Donald Duck og andre serieblader som de leide ut.

Begge to hadde et utpreget kremmerinstinkt. Som voksen ble ”Bakern” storprodusent av brød og pizza og ”Hille” ble pølseselger på messer med egen pølsebuss. Han var også noen år til sjøs, og jeg traff ham igjen i Syd-Afrika, men det var før han ble pølseselger.

”Bakern” var veldig rask og god til å løpe seksti meter. Jeg konkurrerte en gang med ham i et skolemesterskap. Selv om jeg var ett år eldre, vant han med to tiendedels sekunder. Gymnastikklærer’n sa at det var fordi han hadde piggsko, men han hadde oppdaget at jeg var rask på korte distanser. Dette medførte at han ville ha meg med til å sparke fotball. Denne karrieren ble imidlertid avsluttet etter omtrent fem minutter. ”Maken til manglende fotballforståelse, har jeg ikke sett”, sa læreren.

”Lokalet” ble også brukt til turn som var obligatorisk. Turnåret endte hvert år med Det Østlandske Barneturnstevne i mai eller juni. Vi reiste til en av nabobyene for oppvisning. Denne begivenheten var stor – større enn syttende mai. Jeg husker at vi hadde oppvisning i Larvik, Sandefjord, Tønsberg og Holmestrand.

Det året vi skulle til Holmestrand som var lengst unna, ble alle turnerne fraktet med tog som startet i Larvik der Larvik-turnerne kom på. Neste stopp var i Sandefjord der Sandefjord-turnene kom på, og slik fortsatte toget til Stokke og deretter Sem der vi kom på og til sist Tønsberg der Tønsberg-turnerne kom på. Toget var fylt med skrålende unger som alle prøvde å gjøre seg mer bemerket enn de andre.

På Holmestrand jernbanestasjon var det oppstilling og avmarsj til idrettsbanen på toppen av fjellet over byen. Veien opp til idrettsbanen var lang, men det var dette vi hadde sett frem til hele vinteren og marsjen gikk som en lek mens vi sang: ”Singelingeling her kommer vi, Sem IF det er vi og det er vi, frem frem fremad med sang, kom og bli med alle mann”.

På idrettsbanen var det felles turnoppvisning, pyramider og oppvisning av de beste turnene. Deretter var det utdeling av sløyfer og merker av bronse, sølv og gull. Det største var ”Gullmerke med krans” til dem som hadde vært med på syv barneturnstevner. Jeg gikk i syvende klasse da jeg svært stolt mottok min Gull med krans.