Taco og tortilla i Norge og Venezuela

Jeg hørte på radioen i dag at den kokekyndige og programlederen snakket om taco. Hvordan de lager den der den kommer fra og hvordan de spiser den.

Jeg var i Pointfortin i Venezuela som sjømann i 1966. Jeg var nitten år og sulten etter eksotiske opplevelser. En helg var vi tre som gikk i land for å finne ut om dette landet kunne tilby oss noe spennende.

Vi fikk tak i en taxi som kjørte oss ut i bushen til et lite sted der det lå noen få hus rundt en patio. Et av husene med tak og uten vegger var et ”casa de baile”. Vi fikk både dans, drikk og mat, men det jeg skulle snakke om var taco eller tortilla. Jeg hadde aldri spist denne retten tidligere. En tynn lefse som var brettet rundt innholdet som var mye grønt og bønnestuing. Den første biten var sjokkerende sterk. I dag vet jeg at det grønne var paprika av en meget sterk type. Senere har jeg spist denne retten flere steder i verden.

Når jeg spiser taco her hjemme, er den enten sprø og går i stykker så fort jeg setter tennene i den; noe som resulterer i noe forferdelig griseri eller så går den myke tortillaen i stykker i hjørnene og ut tyter innholdet. Derfor foretrekker jeg å bruke kniv og gaffel.

De jeg spiste i Venezuela gikk ikke i stykker. Kanskje dette har med hva slags mel vi bruker. Mais eller hvete? Jeg tror kanskje at mais gjør at tortillaen blir mer seig. Her i Sandefjord kildesorterer vi avfallet og de posene vi bruker til matavfall er laget av mais. Disse er også seige og går sjelden i stykker; akkurat som tortillaen i Venezuela.

Bygdedansen levde.

Seheim var navnet på ”lokalet” på Sem. Det var på lokalet alt foregikk. Det var der vi blant annet hadde turn, danseskole og kino.

Mange år før det var aktuelt for meg, var det også bygdedans der, men dette ble avviklet lenge før min tid.

En historie fra den gang var det en av mine kamerater som fortalte. På disse dansekveldene kom det også gutter fra Andebu og Høyjord, og for gutta på Sem var det da viktig å beskytte jentene sine. En av disse kveldene ble det litt for mye slossing, og lensmannen ble tilkalt, men det var helt umulig å finne ham for dem som forsøkte.

Til slutt var det en stor og sterk kar som tok ansvaret og brøt seg inn i slåsskampen. Det var kommet så langt at alle lå i en haug, så han fikk flere til å hjelpe seg med å løfte dem ut. En etter en.

Etter en god halvtime var ”opprydderne” kommet nesten helt til bunns i slosshaugen. Det var da de skjønte hvorfor de ikke hadde fått tak i lensmannen. Han var en av dem som hadde startet det hele og lå på bunnen.

Men ”bygdedansen” fortsatte i Kodal, Andebu, Stokke og Vivestad. Så godt som hver lørdag dro vi i vei med busser eller privatbiler. Levende orkestre var en selvfølge. Store dansegulv med stoler rundt dansegulvet og pølse- og brussalg fra luke. Det var her det ble dannet par, og det var her det ble slutt mellom par. Alle var pent antrukket med jakke og slips, og dansen gikk. Siste dansen var nesten alltid en rolig kinn-mot-kinn-dans, mens hjertene våre banket for dansepartneren.