Opp kvart på syv. Ingen trening i dag. Må være forsiktig med høyre legg. Den har begynt å smerte. Sofia ville nok sagt ”du må strekke ut”, men jeg tror mer på overbelastning etter å ha hørt på NRK TV sin trener. Over seks timer hver uke kan være for mye for voksne mennesker.

Her i Sandefjord er de store temaene IKEA og PINDSLE. Veivesenet har visstnok innsigelser mot plasseringen nær E18, og ordføreren liker ikke svensk jernvareetablering på Pindsle. Egentlig burde han være inhabil siden han har Jernia-butikk i sentrum, og egentlig burde veivesenet være underlagt politikerne. Men alle vil vel ha meninger for å være synlige i landskapet.

Det er jo derfor mange av oss skriver blogg. Vi ønsker å være synlige. Dessuten er det viktig å reflektere over egne meninger og holdninger. Når jeg skriver merker jeg at jeg blir tvunget inn i en refleksjonssituasjon.

For et par år siden fikk jeg anledning til å delta i en halvårsenhet i coaching der vi hele tiden måtte skrive refleksjonsrapporter som for eksempel ”hva føler jeg her og nå”. Mange ganger stoppet det opp og føltes litt farlig. Dette å gå inn i egne følelser i vanskelige jobbsituasjoner. Å utforske egne følelser når vi blir konfrontert med medarbeidernes følelser. Da er det viktig å skrive, slik at tankene ikke går i sirkel uten å komme ut av sirkelen. Noen ganger gjør vi det for oss selv, mens andre ganger er det for å gjøre oss synlige.

Kassefabrikken, Tulipaner fra Amsterdam og ferie i Helgeroa.

Jeg var tretten år da utferdstrangen begynte å gjøre seg gjeldende. Det begynte å nærme seg sommer og skoleferie. Jeg hadde sikret meg sommerjobb på en fabrikk som laget kasser for jordbruket. Jobben var å spikre disse kassene sammen; kasser som skulle brukes til grønnsaker og poteter. Arbeidsplassene var utendørs rett ved travbanen, og de kveldene det var travløp hadde vi musikk til arbeidet fra høyttalerne. Tulipaner fra Amsterdam var gjengangeren.

Vi ble betalt for hver kasse vi laget, og etter hvert som vi ble raskere, ble også lønnen bedre. Etter hvert meget god. Minussiden var sammenhamrede fingre som verket i flere dager etter at de ble truffet, men far var god med tapetkniven. Han skar gjennom neglen og ned i fingeren slik at blodet kom ut. Dermed kunne jeg selv klemme på neglen og regulere tømmingen.

Når jeg nå hadde skaffet meg jobb, måtte jeg også planlegge ferien. En av kameratene mine hadde tante og onkel som hadde et stort landsted i Helgeroa. Dit kunne vi få lov til å reise, men siden vi bare var tretten år gamle, måtte vi bo innenfor gjerdet på eiendommen. Vi hadde telt og skulle nå ”telte” på egen hånd. Sjefen min ga meg ferie den aktuelle uken, og jeg fikk kostpenger av mor og far.

Den første feriedagen om morgenen satte vi oss på syklene våre og tråkket i vei, og sent på ettermiddagen var vi framme i Helgeroa.  Da hadde vi syklet nær seks mil. Dette var første gangen vi skulle styre oss selv i en hel uke selv om vi ble lett kontrollert av dem vi campet hos.

De fire påfølgende somrene skulle vi komme til å feriere i Helgeroa og Nevlunghavn, og etter hvert fikk vi lov til å ligge utenfor gjerdet. Dermed forsvant også all kontroll, og vi fikk utprøvd vår egenkontroll.