vestfoldingen

Kapitel 12 – Jeg har lommer, ropte Jon Eddy.

Jon Eddy som var full av energi løp ofte rundt og ertet alle som lot seg erte. Lillebroren Ole Robert var den som var mest utsatt for ertingen.

Ertingen av bonden Fon har jeg tidligere fortalt om, og han prøvde seg også på far en dag han var i gang med å rengjøre motorsykkelen.

Vi hadde begge lært at våre foreldre ikke var våre ordentlige tanter og onkler, men det de kalte «filletanter» og «filleonkler» siden våre mødre bare var kusiner og ikke søstre. Dette ga Jon Eddy en stor mulighet til å utfolde seg, og jeg husker at han sto oppe på Nattvallveien og hoppet opp og ned og ropte ned til far som lå på siden av motorsykkelen nede i gården mellom våningshuset og låven, mens han rengjorde motoren utvendig med ei fille.

«Filleonkel, filleonkel, filleonkel», ropte Jon Eddyhelt til far reiste seg opp og ropte et eller annet som svar, og dermed pilte Jon Eddy hjemover og viste seg ikke hos oss før etter at far hadde reist på jobb ute på landet igjen.

Han prøvde seg også på meg, men etter det jeg har blitt fortalt, fungerte det dårlig.

En dag hadde han fått ny overall med utenpåsydde lommer, og dette ga ham enda en mulighet som han visste å bruke.

Mor fortalte at han kom hoppende bortover veien med hendene i lommene på den nye overallen, mens han skrålte: «Jeg har lommer, jeg har lommer, jeg har lommer» mens han så utfordrende på meg. Jeg på min side hadde ikke lommer, og jeg ble stående å se på ham, slik mor fortalte det, la hodet mitt på skakke og sa trøstende: «Det gjø’kke no’, Jon Eddy», og dermed gikk luften ut av erteballongen hans for den gangen.

Erting fungerte rett og slett ikke på meg, men det gjorde det på broren min da jeg lærte meg denne ertekunsten, og dette kommer jeg sikkert inn på seinere.

Kapitel 11 – Brakk du noe, spurte onkel Kristian.

Jon Eddy og jeg var forskjellig i det meste. Mens han var liten og spretten og aldri redd for noe, var jeg mer av den forsiktige typen som adlød de voksnes formaninger, noe Jon Eddy brydde seg lite om, men vi var mye sammen, kanskje mest fordi vi var nærmeste naboer og at tante Erna og mor var mye sammen.

Jon Eddy begynte snart på turn og ble raskt forturner for sitt parti i Tønsberg Turn med legendariske kaptein Jens Eeg som leder og trener. Han hoppet på ski og ble fort en av de beste på Nøtterøy i sin klasse. Alt før han begynte i annen klasse i barneskolen.

Jeg på min side var mest glad i det teoretiske og likte aller best å lese. Biblioteket i Tønsberg oppe ved Haugar var mitt yndlingssted når vi var i byen, mor og jeg, og lukten som bøkene ga fra seg var herlig, og slik er det ennå. Når jeg kommer inn i et bibliotek føler jeg stor tilfredshet bare ved å være der og lukte og lese på bokryggene.

Onkel Kristian som var faren til Jon Eddy var oppmann for skihopperne fra vår del av Nøtterøy, og en dag ville han også ha med meg til hoppbakken, kanskje mest for at jeg skulle se på Jon Eddy, men snart fikk jeg også hoppski og skulle delta.

Det var Kikutbakken på Teie som var aktuell bakke den dagen. Jeg hadde ikke all verdens trening bak meg. Bare i småbakker rundt oss, og jeg skjønte snart at dette kanskje ikke var noe for meg, for det var høyt opp til der vi skulle sette utfor og like langt ned til bunnen av bakken. Allikevel skulle jeg hoppe. Jeg hørte jo på de voksne og skihopping på 1950-tallet var et «must».

Jeg husker så vidt at jeg gikk oppover langs skogkanten, forbi hoppet og opp til toppen der jeg fikk beskjed om å sette på meg skiene, feste bindingene skikkelig, bøye knærne og konsentrere meg om å treffe hoppkanten. Hadde jeg hatt muligheter, hadde jeg nok tatt av meg skiene og gått ned igjen. Men der nede sto onkel Kristian og forventet at jeg skulle gjøre mitt beste. Ikke akkurat like bra som Jon Eddy, men allikevel.

Så satte jeg utfor. Flere av de voksne hadde snakket om at bakken egentlig var litt for farlig siden det hadde vært mildvær og nå kuldegrader slik at spesielt unnarennet var belagt av tynn is. Men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og satte utfor.

«Du binder deg for mye», sa onkel Kristian etter at han hadde hentet meg opp fra buskene langs unnarennet, der jeg havnet etter et skikkelig fall i bakken. «Brakk du noe», spurte han, akkurat som det var vanlig å brekke armer eller bein når man hopper på ski.

Det tok noen år før jeg igjen prøvde meg som skihopper.

Med beksømstøvler og tre render under skiene – Nøtterøy Historielag (notteroyhistorielag.no)

Kapitel 10 – Da far kjørte på bussen

Far var på hvalfangst i to sesonger med det flytende hvalkokeriet Balaena (se bildet under). Jeg tror det var 1946-1947-sesongen da båten var helt ny og 1947-1948-sesongen. Jeg har lest at Balaena var det mest moderne hvalkokeriet på feltet der nede i Sørishavet der de foredlet hvalene som hvalbåtene skjøt og slepte opp til kokeriet. Om bord på Balaena brukte de alt av hvalen, mens mange av de andre kokeriene bare var opptatt av hvaloljen.

Når sesongen var over, jobbet far for meieriet i Tønsberg som melkekontrollør. Jobben hans gikk ut på å reise fra gård til gård for å kontrollere kvaliteten på melken og samtidig gi bøndene råd om hvordan de kunne fore kuene slik at melken ble bedre.

Dette hadde han lært på landbruksskolen og på meieriet etter at han var ferdig med gymnaset, fortalte han. Eksamen artium måtte han vente med til rett etter krigen siden mange av lærerne satt i konsentrasjonsleir på Grini. «Vi elevene måtte undervise hverandre siden vi manglet lærere», fortalte far. Etter krigen ble han sendt til Nøtterøy for å avtjene militærtjenesten sin, og det var der han traff mor.

Etter den siste sesongen på Balaena fortsatte han å jobbe som melkekontrollør, en ganske strevsom jobb, spesielt om vinteren, siden fremkomstmiddelet hans var tråsykkel. Det var vel seks kilometer inn til Tønsberg til meieriet, og derfra syklet han ut til bondegårdene i Sem og Andebu. Han overnattet på gårdene underveis og spiste sammen med gårdsfolket, og lørdag utpå dagen satte han kursen hjemover, først til meieriet, og så ut til oss på Nøtterøy. Mandag gikk så kursen motsatt vei igjen.

Godt for oss alle var det den dagen han fikk kjøpt motorsykkel. Først en Tempo og deretter en Triumph, en engelsk motorsykkel, for tyske produkter var han allergisk overfor, noe som satt igjen fra krigen da både farmors og farfars slekt i Trøndelag mistet medlemmer.

Etter at han anskaffet motorsykkelen gikk jobben mye raskere, og han kom tidligere hjem, men motorsykkel er motorsykkel og faren for ulykker er større enn på en tråsykkel, og en dag smalt det. Han traff en buss som bremset i det han skulle kjøre forbi og ødela beinet ganske kraftig, og etter operasjonen ble han liggende hjemme på sofaen noen uker.

Far var populær blant mine fettere. Han sa så mye rart, mente de, i alle fall de fetterne som var eldre enn meg. En dag var fetter Jarle eller fetter Tor på besøk, og far fortalte historien om da han kolliderte med bussen.

«Jeg kolliderte egentlig ikke», sa han. «Det var bussen som bremset og stoppet så fort at jeg ikke så noen annen mulighet enn å løfte forhjulet slik at jeg traff bakvinduet og kjørte inn gjennom det».

«Åssen gikk det da, onkel», spurte fetteren min.

«Det gikk da egentlig greit», fortalte far videre, «jeg kjørte gjennom hele bussen i midtgangen der folk står når alle setene er opptatt, og jeg hadde sånn flaks at ingen sto der».

«Åh så», spurte fetteren.

«Men det var det som var så dumt», fortsatte far. «Du vet den motorkassa ved siden av sjåføren, den sto så veldig i veien når jeg skulle kjøre ut av frontruta, så jeg brukte den som et skihopp, og det var da jeg traff veien foran bussen, det var da det gikk galt».

«Du, du, du er gæren, du onkel», utbrøt fetteren min, og jeg tenkte mitt mange år seinere: «Er det noe rart at fetterne mine syntes at far så mye rart».

Kapitel 9 – En kjukkas på ski.

Å bo sånn sammen med foreldre og besteforeldre var fint for meg, men jeg kan tenke meg at det kunne være ganske anstrengende for mor og far når mormor og morfar gjerne ville være med på oppdragelsen av meg.

I tillegg hadde jo mor åtte søsken som stadig var innom på gården. Det var tante Svanhild, tante Lillian, tante Lorry, tante Marion, tante Ella og tante Åse, de siste to som var tvillinger og mor som var den yngste i søskenflokken. I tillegg var det onkel Paul og onkel Arne. Onkel Stefan døde før jeg ble født, så han ble bare telt med når vi snakket om hvor mange barn mormor hadde brakt til verden, men jeg har forstått at han var den som var ansvarlig for at mor ble mest bortskjemt, hun var jo den yngste i søskenflokken, noe mor alltid protesterte iherdig på når dette ble tatt opp i familieselskaper. Alle søsknene var gift og hadde barn, så det var ofte ganske folksomt med tanter, onkler, fettere og kusiner på Solli.

Jeg skulle egentlig ikke skrive så mye om tanter og onkler her, men leseren får bære over med meg. Dette temaet kommer jeg innom ganske mye senere.

Det jeg egentlig skulle fortelle om, var hvordan mor, mormor og morfar fungerte i forhold til min oppdragelse. Egentlig var det ikke så rart at mormor hadde en formening om slikt, siden hun selv hadde oppdratt så mange unger, og i tillegg hadde ansvaret for meg når mor var på jobb borte hos Bakkens Planteskole i krysset der Nattvallveien møtte Kirkeveien.

Forholdet kom godt til syne en dag jeg var ute på ski i hagen. Jeg må vel ha vært tre eller fire år den gangen, og det er mor og mormor som underholdt seg selv med dette temaet.

Jeg var nok en liten kjukkas den gangen, og det å gå på ski i løssnø for kjukkaser er ikke så veldig greit. Det hele endte med at jeg gikk over ende forover med bakendene på skiene stikkende opp i lufta og tuppene dypt nedgravd i snøen. Og der lå jeg da uten å kunne snu meg, og hva har man mødre til, tenkte jeg vel kanskje. I alle fall begynte jeg å rope, og etter en stund kom mors hode stikkende ut fra vinduet i annen etasje der leiligheten vår var. Hun mente tydeligvis at dette kunne jeg ordne opp i selv, men at det ville fungere best hvis jeg fikk noen tips, noe jeg ikke var interessert i. Jeg ville bare ha hjelp til å komme meg opp.

Etter en stund åpnet et av vinduene i første etasje seg, og mormors hode kom til syne. Hun satte seg i vinduskarmen og ropte opp til mor at hun heller burde komme seg ut for å hjelpe meg, og sånn utvekslet de meninger en god stund, helt til morfar ble vekket opp fra sin formiddagslur og gjerne ville delta. Han åpnet vinduet fra røkesalongen der han hvilte, også i første etasje, og ropte til mormor at hun ikke skulle blande seg i dialogen mellom mor og meg.

Og der lå jeg da på magen i snøen og lyttet på det de voksne ropte til hverandre. Jeg tenkte nok at dette gadd jeg ikke være med på, så jeg kavet meg til slutt opp av snøen og opp på skiene igjen.

«Tenk om det hadde kommet noen gående oppe på veien og observert dette skuespillet», mente mor da hun og mormor skoggerlo over hva de selv hadde vært med på.

Kapitel 8 – En dag fikk jeg sykkel, (ca. 1952)

ikke bare en alminnelig sykkel, men den jeg fikk var ny og rødlakkert og bare min. Mange fikk brukte sykler da jeg var liten, men mor og far hadde vel sett seg råd til å kjøpe en ny til meg, så det eneste som da sto igjen var å finne balansen, noe mor hjalp meg med helt til dette fungerte. Hun holdt i bagasjebrettet og løp etter når jeg vinglet i vei.

Biltrafikk var det ikke mye av i Nattvallveien, så da jeg knakk balansekoden, var det bare å sykle i vei uten å måtte passe meg for annen trafikk. Etter det jeg husker var det stort sett bare fiskebilen, brødbilen og smørbilen som brukte veien vår. Morfar måtte vel ha tilgang til et transportmiddel til slakteriet, men detaljene husker jeg ikke. Jeg tror dyra ble avlivet på gårdene og deretter brakt til morfars slakteri for videreforedling, og dit fikk jeg bare lov til å gå når jeg skulle hente blodpudding til mormor, blodpudding som vi ofte spiste til lunsj.

Etter hvert som dyktigheten min ble stadig bedre, fikk jeg lov til å sykle helt opp til tante Svanhild og onkel Hans på Semstoppen. Tante Svanhild var den eldste av ti unger på Solli som var navnet på gården der vi bodde. Egentlig var det et merkelig navn siden gården nesten alltid lå i skyggen på grunn av at åsen på den andre siden av veien skygget for sola fra tidlig på ettermiddagen.

Bakken opp til tante Svanhild var bratt og ikke lett å tråkke opp, men nedover gikk det uhyre raskt. Jeg måtte bare passe på å legge meg litt over til siden nederst i bakken så jeg klarte svingen og ikke havnet i grøfta.

En dag bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Jeg hadde vært på Semstoppen i et ærend for mormor. Jeg var helt alene, for Jon Eddy hadde begynt på skolen. Jeg sto på toppen og skulle forsøke å sykle ned bakken med øynene lukket igjen, mens jeg samtidig skulle svinge sykkelen i sikksakk nedover hele bakken.

Det gikk ikke. Jeg fant meg selv i grøfta halvveis nede i bakken. Skrubbsårene sved og den høyre armen var vond, men jeg hadde jo lært at gutter ikke skulle gråte, så jeg holdt den inntil kroppen helt til jeg kom trillende hjem. Det var jo helt umulig å skjule det som hadde skjedd, men mormor vasket og plastret skrubbsårene så godt hun kunne, så da mor kom hjem fra jobben hos Bakken Planteskole i krysset ute ved Kirkeveien, ble det ikke så mye prat om det som hadde skjedd.

Sykkelveltet skjedde en av de første dagene i uka, og da far kom hjem fra «landet» lørdagen var det andre ting enn et lite sykkelvelt som det ble snakket om, helt til far spurte om hvorfor jeg holdt armen så rart. Da mandagen kom, tok mor meg med til doktor Høstmark på Borgheim, og dagen etter måtte vi inn til sykehuset i Tønsberg der de måtte brekke opp armen som hadde grodd feil. Legen spurte om jeg kunne telle til ti, noe jeg med stolthet bekreftet. Jeg kunne jo telle til hundre. «Og du som ikke har begynt på skolen en gang», sa legen. Jeg fikk en neselignende sak som jeg skulle holde over min egen, mens jeg skulle puste inn og ut gjennom nesen, mens jeg telte til ti. Jeg husker ikke hvor langt jeg kom, men da jeg våknet hadde jeg fått gips på hele underarmen.

Gjett om jeg var stolt da Jon Eddy kom bort til meg etter skoletid. Han var jo den første av oss som hadde fått bukser med lommer, men jeg var den eneste som hadde gips på armen.

Kapitel 7

Vi likte Fon begge to, både Jon Eddy og jeg (1949-1954)

men selv om vi bare var fire eller fem år gamle, skjønte vi også at han noen ganger lo av oss. Jeg brydde meg lite om det, men Jon Eddy var kanskje litt mer ærekjær på egne vegne. Såpass skjønte jeg uten at han sa noe om det.

En dag da vi var på vei over jordene fra Jon Eddy til Fons hjemmejorder, de han eide selv og ikke bare leide, så vi at han var i full gang med å få det slåtte høyet opp i høyvogna som ble trukket av den sorte hesten hans, den som var litt fyrrig.

Som jeg tidligere har beskrevet var Jon Eddy litt vilter og full av energi, og denne gangen lot han den gå ut over Fon og hesten hans. Han løp mot hesten og huiet og skrek, mens han hoppet opp og ned og ropte «dumme, dumme Fon». Hesten reagerte momentant med å knegge og steile mens den sparket ut i tomme lufta før den satte i gang ut over jordene med Fon i høyvogna. Fon på sin side trakk hardt i tømmene og ropte «proooo» til hesten, om og om igjen helt til den stanset.

«Nå stikker vi», skrek Jon Eddy til meg og dermed fòr han av gårde hjem til seg selv. Jeg var litt tyngre og ikke så rask til beins, så da jeg passerte huset der han bodde sammen med Ole Robert, tante Erna og onkel Kristian, var han ute av mitt syn. Den siste stykket hjem var tungt å gå. Jeg hadde dårlig samvittighet, og selv om jeg ikke hadde vært den mest aktive, så hadde jeg jo deltatt.

Mor var ikke hjemme da jeg lukket opp døra inn til oss i annen etasje, så jeg gikk ned trappene igjen til mormor i kjøkkenet hennes. Jeg var nok litt stille for hun nevnte på at «det blir nok bra når moren din kommer hjem».

Mor så straks at det var noe galt, slik hun pleide, så jeg startet like godt med å fortelle om det som hadde skjedd borte hos Fon.

«Da synes jeg du skal gå tilbake og be om unnskyldning», sa hun, og når hun sa det på den måten, hadde jeg egentlig ikke noe valg, så jeg la på nytt i vei bortover jordene til der Fon fortsatt jobbet med å få høyet opp i høyvogna.

Da jeg passerte huset til Jon Eddy, ropte jeg på ham, men han svarte ikke, så jeg fortsatte alene bortover jordene. Jeg husker at jeg var svært redd da jeg nærmet meg hesten, vogna og Fon og tenkte at han sikkert var veldig sint.

«Unnskyld, Fon», ropte jeg flere ganger helt til han snudde seg mot meg, og da jeg var sikker på at han hadde hørt meg, snudde jeg meg for å gå hjemover, men i det samme steilet hesten på nytt, og dermed satte jeg opp farten og stanset ikke før jeg åpnet døra inn til leiligheten vår.

Hvordan det gikk videre, husker jeg ikke, men det må ha gått bra, for Jon Eddy og jeg fortsatte å frekventere Fon til stadighet.

Kapitel 6

Nattvallveien på Nøtterøy der jeg bodde fra 1947-1955

er en smal vei som går fra Semsveien mellom Borgheim og Bergan og Kirkeveien som går fra byen og ut til Kjøpmannskjær og Tjøme. På den ene siden av veien er det et høydedrag som er bevokst med skog. Slik var det den gangen, og slik er det også nå.

Langs Natvallveien lå det noen få hus og jorder som for det meste ble drevet av Fon som var den eneste heltidsbonden langs Nattvallveien. Gården hans var et populært sted for oss smårollinger, vi hadde jo ennå ikke begynt på skolen, så fritiden ble mye brukt til å utforske vår del av verden.

Fon var enkemann og hadde to døtre. Den ene, Klara het hun, fungerte som gårdskone som alltid var kledd i forkle og et skjerf surret rundt hodet og håret. Den andre het Ella og var mer «en fin dame» som jobbet på Plenty, den mest betydningsfulle gavebutikken i Tønsberg. For deg som er litt kjent, lå butikken rett ved den øvre inngangen til dagens Kremmerhuset og Farmandstredet.

Gården til Fon var et populært lekeområde for Jon Eddy og meg. Der opplevde vi alt som ble gjort på en bondegård, blant annet hvordan Fon slaktet hønene sine. 

Han holdt hønekroppene mellom hendene, svingte dem rundt i lufta slik at de ble helt svimle. På den måten brydde de seg lite om at de mistet hodene sine, mente Fon, og vi som sto rundt ham, var imponert over hvor lett han la hønehalsene på hoggestabben og hogg dem av, slik at hodene med øynene falt ned på den ene siden av stabben og kroppen på den andre siden.

«Men de løper jo rundt uten hode», skrålte vi når hønene flakset rundt omkring med blodet sprutende ut fra hullet der hodene hadde vært.

«De gjør ikke noe av det, skjønner dere?», svarte Fon, «de ser jo ingen ting siden hodet med øynene er borte, og da blir de ikke redde», svarte Fon, og vi forsto det hele slik Fon ønsket at vi skulle.

Kapitel 5

Da tante Erna bøyde spikkekniven til tremenningene mine (1949-1954).

Min snille tante Erna, hun som la alt til side når mor og jeg kom innom, kunne bli alvorlig sint noen ganger, spesielt når hun ble redd.

Jeg har tidligere skrevet om at tante Erna kunne være ganske så handlekraftig når det trengtes, og dette er en av de historiene.

En dag da mor og jeg banket på døra sto hun rett opp og ned på kjøkkengulvet, stiv i kroppen og så ned på skurebøtta som om den ikke fantes. Den sto som regel framme på kjøkkengulvet siden både Jon Eddy og broren Ole Robert alltid trampet inn uten å ta av seg på beina. Tante Erna var ikke så nøye med sånt, men skurebøtta var alltid klar med skurekluten oppi.

«Se der», sa hun og pekte på kjøkkenbordet. Vi la ikke merke til noe spesielt, verken mor eller jeg, sånn med en gang, men da hun tok opp det hun pekte på, så jeg at det var en kniv, en sånn speiderkniv som vi guttene alltid hadde, men den hun holdt i hånden så ikke slik ut som den jeg hadde hjemme. Denne var bøyd som en hestesko.

«Jeg var så sint», sa tante Erna, «at jeg bøyde den med mine to hender uten å bruke krefter».

Så begynte hun å fortelle.

Jon Eddy hadde vært i gang med å erte broren Ole Robert slik han brukte å gjøre når de kranglet, og mens Ole Robert hang ut av vinduet i rommet deres i annen etasje, sto Jon Eddy med ryggen til skjulet der de både lagret veden og hadde utedoen, mens han ertet og skoggerlo. Ole Robert var en hissigpropp, og denne gangen gikk det nok for langt, i Ole Roberts ører. Han hentet kniven sin inne fra rommet og kastet den mot Jon Eddy slik at den ble stående i veggen til skjulet bare noen centimeter fra ansiktet hans.

«Jeg hørte jo at de kranglet som vanlig», sa tante, «men plutselig ble det veldig stille og da jeg kikket ut av kjøkkenvinduet så jeg Jon Eddy sto bom stille med ryggen mot skjulveggen, helt blek. Jeg skjønte at det var noe galt og løp ut, og da jeg så kniven sto der så nær ansiktet hans, gjorde jeg det du ser her», sa hun og la kniven tilbake på kjøkkenbordet.

For meg stoppet historien her. Jeg fikk beskjed om å gå opp på rommet til tremenningene mine, og mor ble værende igjen hos tante.

Jeg husker at den bøyde kniven ikke forsvant fra kjøkkenet. Det ble liggende på benken så lenge jeg kan huske.

Kapitel 4.

I det nærmeste huset i Natvallveien på Nøtterøy

bodde tremenningen min. Han var også min beste kamerat. Broren hans het Ole Robert og var noe yngre og litt for ung til at vi lekte noe særlig med ham, men han var jo alltid der når jeg var hos Jon Eddy, og som brødre flest kranglet de ofte ganske så høylytt.

Inntil tante Erna som ofte oppholdt seg på kjøkkenet, lukket opp døra til gangen og brølte med den kraftigste stemmen jeg den gangen hadde hørt. Jeg tror ikke det virket særlig på Jon Eddy og Ole Roberts aktiviteter, etter det jeg husker.

Moren til Jon Eddy var mors kusine. For meg var hun bare tante Erna. Ei trivelig dame som det alltid var lett å omgås, men hun var hard i klypa når det trengtes, noe jeg kommer tilbake til seinere i denne boka.

Faren til Jon Eddy var onkel Kristian som var hvalfanger om vinter’n og brødkjører om sommer’n. Onkel Kristian var ikke blant de mest arbeidsomme og likte godt å slappe av i snekka og på Lindholmen utenfor Årøsund mellom fangstperiodene i Sørishavet.

For at leserne skal forstå, er det viktig å fortelle at det er to stykker Lindholmen i Vestfold, men på denne øya utenfor Årøsund, var det familien Wedel Jarlsberg som styrte. Der hadde de sauer om sommer’n, og fru Wedel Jarlsberg badet ofte naken nedenfor huset deres. Dette var noe Jon Eddy fortalte meg da jeg besøkte dem der de hadde teltet sitt ikke så langt unna denne badeplassen.

Nedenfor Solli, det var navnet på gården i Natvallveien der vi bodde, gikk det vi kalte «Bekken». Dit fikk vi ikke lov til å gå. «Der bor Nøkken», fortalte de voksne. De behøvde ikke si noe mer. Nøkken var farlig. Det hørte vi på navnet. Men ordet «farlig» trigget Jon Eddy. Det som var farlig, måtte undersøkes, mente han.

«Vi får ikke lov», sa jeg hver gang Jon Eddy foreslå å undersøke Bekken. Jeg husker at skuldrene hans sank hver gang jeg avslo forslagene hans.

«Det er’kke falig, Terje», sa han, «det er bare de voksne som «trur» det. Dessuten får vi bare juling hvis de oppdager det».

Jeg tror ikke jeg den gangen skjønte hva han mente med juling, men etter hvert som vi ble eldre, forsto jeg at min snille tante Erna, brukte det noen kalte lusinger når ungene gjorde noe galt. Morfar brukte å si at hver gang Jon Eddy vokste noen centimeter, klarte tante Erna å slå dem ned igjen.

Jon Eddy var ikke spesielt høy, kanskje mer lav, men på den annen side, var han enormt rask og myk og aldri redd for noe som helst.

Uansett, til slutt klarte tremenningen min å overtale meg, og etter å ha forsert jordet der kornet hadde bli tresket vekk slik at bare de stive stubbene sto igjen, lå vi ved bredden av bekken og så ned i vannet. Vi hadde nok fortsatt å undersøke mer av bekken hvis vi ikke hadde oppdaget noe blankt bevege seg på bunnen.

«Nøkken», ropte Jon Eddy og spratt oppover mot gården igjen, mens jeg fulgte etter i litt langsommere tempo. Mens Jon Eddy var liten og spretten, var jeg mer av den tyngre og rundere typen, så det gikk litt tregere med meg.

«Så du’n», spurte jeg da jeg nådde ham igjen.

«Ja, gjorde ikke du?», svarte han.

Etter det var vi begge skjønt enige om at vi begge hadde sett Nøkken, og selv i dag mener jeg å huske hvordan han så ut. Ikke klart og tydelig, men mer som en blank fantasifigur der nede på bunnen av bekken.

Kapitel 3

Mine første to leveår (1947-1949).

Etter at mødrehjemmet i Tønsberg hadde gjort jobben sin, flyttet vi hjem til gården på Solli, gården der mormor og morfar drev en form for blandingsbruk. Jordene ble holdt i hevd av mormor, mens morfar drev slakteriet i uthuset etter å ha sluttet som stuert til sjøs.

Vi, mor, far og jeg fikk foreløpig tildelt en av stuene til soverom og glassverandaen ut mot haven til oppholdsrom og kjøkken. Glassverandaen var i bruk bare om sommeren siden den ikke var isolert på noen måte, og dette var jo tidlig i juni, så vi trivdes godt alle tre etter det jeg har blitt fortalt, men før vinteren kom fikk vi tilbud om leilighet ikke så langt fra gården, og i stedet for at vi flyttet dit, valgte mormor og morfars leieboere i annen etasje å overta den leiligheten, mens vi flyttet opp i annen etasje. På den måten fikk mor gratis barnepass i kjøkkenet hos mormor, mens mor jobbet hos Bakkens Planteskole ute ved Kirkeveien, og det var kjøkkenet hos mormor jeg husker best fra den gangen jeg var liten.

Jeg har skrevet lite om far, noe som ikke er så rart, siden han var på hvalfangst de to første vinterne og jobbet som melkekontrollør for meieriet i Tønsberg om sommeren. Jobben som melkekontrollør medførte at han måtte sykle fra gård til gård, ikke på Nøtterøy der vi bodde, men på den andre siden av byen, noe som medførte at han måtte overnatte på gårdene fra mandag og kom hjem utpå dagen lørdag. Det jeg husker om far på den tiden, var at vi spiste appelsin lørdag kveld og leste på senga søndag morgen. Det med appelsiner var svært viktig for far. Han var en slags sunnhetens apostel, og sjokolade og brus var bannlyst.

En liten historie om appelsinspising hører til her. Jeg husker ikke når det var, men jeg må ha vært rundt to år. Mor eller far delte opp appelsinen min i båter og foret meg med hver enkelt båt, og plutselig satte en appelsinbåt seg fast i pusterøret, så jeg ikke fikk puste, verken inn eller ut. Det ble raskt ganske svart for meg, men jeg ble fortalt at etter mange forsøk på å få meg til å hoste opp fremmedlegemet, valgte mor å stikke fingeren ned i halsen min for å dytte appelsinen ned i spiserøret. Dette lyktes ikke, så far tok meg i beina og ristet meg med hodet ned, og dermed kom appelsinbåten ut og ned på gulvet. Jeg husker ennå at jeg skalv over hele kroppen i lang tid etterpå.

Appelsiner var som andre sydfrukter, vanskelig å få tak i de første årene etter 1945, så disse appelsinminnene må ha vært på slutten av 1940-tallet en gang. Jeg er altså født i 1947. Jeg mener å huske at far kjøpte disse i kasser på Friscokiosken i Tønsberg når han syklet forbi på vei hjem i helgene. Selvfølgelig bare når appelsinene var tilgjengelige. Jeg ser at de fleste kalte denne kiosken «Vorta».

Vintrene i mine første to leveår tilbragte far, som fortalt, på hvalfangst for å bygge opp en bedre familieøkonomi før han sluttet til sjøs, og begynte å jobbe som melkekontrollør på heltid. Han var utdannet agronom, så det var ganske naturlig at han valgte å jobbe med noe som hadde med landbruk å gjøre, selv om han var født og vokste opp i Oslo.

I de neste kapitlene vil jeg, tror jeg, konsentrere meg mer om min beste kamerat og tremenning.