Kapitel 11 – Brakk du noe, spurte onkel Kristian.

Jon Eddy og jeg var forskjellig i det meste. Mens han var liten og spretten og aldri redd for noe, var jeg mer av den forsiktige typen som adlød de voksnes formaninger, noe Jon Eddy brydde seg lite om, men vi var mye sammen, kanskje mest fordi vi var nærmeste naboer og at tante Erna og mor var mye sammen.

Jon Eddy begynte snart på turn og ble raskt forturner for sitt parti i Tønsberg Turn med legendariske kaptein Jens Eeg som leder og trener. Han hoppet på ski og ble fort en av de beste på Nøtterøy i sin klasse. Alt før han begynte i annen klasse i barneskolen.

Jeg på min side var mest glad i det teoretiske og likte aller best å lese. Biblioteket i Tønsberg oppe ved Haugar var mitt yndlingssted når vi var i byen, mor og jeg, og lukten som bøkene ga fra seg var herlig, og slik er det ennå. Når jeg kommer inn i et bibliotek føler jeg stor tilfredshet bare ved å være der og lukte og lese på bokryggene.

Onkel Kristian som var faren til Jon Eddy var oppmann for skihopperne fra vår del av Nøtterøy, og en dag ville han også ha med meg til hoppbakken, kanskje mest for at jeg skulle se på Jon Eddy, men snart fikk jeg også hoppski og skulle delta.

Det var Kikutbakken på Teie som var aktuell bakke den dagen. Jeg hadde ikke all verdens trening bak meg. Bare i småbakker rundt oss, og jeg skjønte snart at dette kanskje ikke var noe for meg, for det var høyt opp til der vi skulle sette utfor og like langt ned til bunnen av bakken. Allikevel skulle jeg hoppe. Jeg hørte jo på de voksne og skihopping på 1950-tallet var et «must».

Jeg husker så vidt at jeg gikk oppover langs skogkanten, forbi hoppet og opp til toppen der jeg fikk beskjed om å sette på meg skiene, feste bindingene skikkelig, bøye knærne og konsentrere meg om å treffe hoppkanten. Hadde jeg hatt muligheter, hadde jeg nok tatt av meg skiene og gått ned igjen. Men der nede sto onkel Kristian og forventet at jeg skulle gjøre mitt beste. Ikke akkurat like bra som Jon Eddy, men allikevel.

Så satte jeg utfor. Flere av de voksne hadde snakket om at bakken egentlig var litt for farlig siden det hadde vært mildvær og nå kuldegrader slik at spesielt unnarennet var belagt av tynn is. Men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og satte utfor.

«Du binder deg for mye», sa onkel Kristian etter at han hadde hentet meg opp fra buskene langs unnarennet, der jeg havnet etter et skikkelig fall i bakken. «Brakk du noe», spurte han, akkurat som det var vanlig å brekke armer eller bein når man hopper på ski.

Det tok noen år før jeg igjen prøvde meg som skihopper.

Med beksømstøvler og tre render under skiene – Nøtterøy Historielag (notteroyhistorielag.no)