Kapitel 9 – En kjukkas på ski.

Å bo sånn sammen med foreldre og besteforeldre var fint for meg, men jeg kan tenke meg at det kunne være ganske anstrengende for mor og far når mormor og morfar gjerne ville være med på oppdragelsen av meg.

I tillegg hadde jo mor åtte søsken som stadig var innom på gården. Det var tante Svanhild, tante Lillian, tante Lorry, tante Marion, tante Ella og tante Åse, de siste to som var tvillinger og mor som var den yngste i søskenflokken. I tillegg var det onkel Paul og onkel Arne. Onkel Stefan døde før jeg ble født, så han ble bare telt med når vi snakket om hvor mange barn mormor hadde brakt til verden, men jeg har forstått at han var den som var ansvarlig for at mor ble mest bortskjemt, hun var jo den yngste i søskenflokken, noe mor alltid protesterte iherdig på når dette ble tatt opp i familieselskaper. Alle søsknene var gift og hadde barn, så det var ofte ganske folksomt med tanter, onkler, fettere og kusiner på Solli.

Jeg skulle egentlig ikke skrive så mye om tanter og onkler her, men leseren får bære over med meg. Dette temaet kommer jeg innom ganske mye senere.

Det jeg egentlig skulle fortelle om, var hvordan mor, mormor og morfar fungerte i forhold til min oppdragelse. Egentlig var det ikke så rart at mormor hadde en formening om slikt, siden hun selv hadde oppdratt så mange unger, og i tillegg hadde ansvaret for meg når mor var på jobb borte hos Bakkens Planteskole i krysset der Nattvallveien møtte Kirkeveien.

Forholdet kom godt til syne en dag jeg var ute på ski i hagen. Jeg må vel ha vært tre eller fire år den gangen, og det er mor og mormor som underholdt seg selv med dette temaet.

Jeg var nok en liten kjukkas den gangen, og det å gå på ski i løssnø for kjukkaser er ikke så veldig greit. Det hele endte med at jeg gikk over ende forover med bakendene på skiene stikkende opp i lufta og tuppene dypt nedgravd i snøen. Og der lå jeg da uten å kunne snu meg, og hva har man mødre til, tenkte jeg vel kanskje. I alle fall begynte jeg å rope, og etter en stund kom mors hode stikkende ut fra vinduet i annen etasje der leiligheten vår var. Hun mente tydeligvis at dette kunne jeg ordne opp i selv, men at det ville fungere best hvis jeg fikk noen tips, noe jeg ikke var interessert i. Jeg ville bare ha hjelp til å komme meg opp.

Etter en stund åpnet et av vinduene i første etasje seg, og mormors hode kom til syne. Hun satte seg i vinduskarmen og ropte opp til mor at hun heller burde komme seg ut for å hjelpe meg, og sånn utvekslet de meninger en god stund, helt til morfar ble vekket opp fra sin formiddagslur og gjerne ville delta. Han åpnet vinduet fra røkesalongen der han hvilte, også i første etasje, og ropte til mormor at hun ikke skulle blande seg i dialogen mellom mor og meg.

Og der lå jeg da på magen i snøen og lyttet på det de voksne ropte til hverandre. Jeg tenkte nok at dette gadd jeg ikke være med på, så jeg kavet meg til slutt opp av snøen og opp på skiene igjen.

«Tenk om det hadde kommet noen gående oppe på veien og observert dette skuespillet», mente mor da hun og mormor skoggerlo over hva de selv hadde vært med på.