Vi forlater Haakonsvern, Bergen og kjærester (september 1968).

Den Norske Marine 1968 – 1969.

En dag forlater vi Haakonsvern. Det er september 1968. Vi vet ikke hvor vi skal, bare at vi i dag er på vei nordover. Alle spekulerer og spør hverandre:

«Er det noen som vet hvor vi skal?»

Artilleristen som er vervet og har vært i marinen noen år, smiler lurt. Han er eldre enn oss andre. Vi ser på ham. Alle sammen. Og tenker.

«Kanskje han vet? Han har erfaring og kjenner sjefen bedre».

Vi to radiotelegrafister vet noe mer. Vi vet at sjefene heller ikke vet. Hver dag til samme tid kommer skipssjefen inn til den av oss to radiotelegrafister som har vakt. Vi deler jobben, vi to. Fire timer radiovakt, to timer i kryptorommet og to timer fritid som vi bruker til å spise og sove. Til fast tid hver dag kommer han inn for å åpne safen. Safen der alle de hemmelige papirene ligger. Det er kun han og vi to som har tillatelse til å oppholde oss her. Han har én kode og vi to som har ansvaret for radiorommet har en annen. Vi loggfører det vi gjør, men det er kun han som ser innholdet. Sammen med signalene som vi mottar over radioen fra hovedkvarteret på Haakonsvern, får han vite hvor vi skal den dagen, og nesten hver kveld går vi inn til kai et eller annet sted. Noen av disse stedene er svært små, mens andre er større. Vi kryper gjennom smale sund og beveger oss hele tiden nordover. Noen steder er det så smalt at vi kan berøre land når vi strekker oss ut over rekka. Noen ganger ligger vi sammen med de andre minesveiperne i skvadronen vår, mens vi andre ganger ligger alene.

Vi er seks båter i skvadronen. Alta, Vosso og Kvina er tre av dem, og vi er en av de lykkelige båtene. Kvina er den som har mest problemer i besetningen, og en kveld blir skipssjefen degradert av mannskapet mens de har en fuktig aften i land. De plasserer ham på en stol og river av ham striper og skulderklaffer før en av de mest bråkete slår ham ned.

Vi får presentert historien noen dager etter. Da er allerede de skyldige brakt i land. Vi hører aldri mer fra dem, men det blir sagt at de er overført til sivil straffedomstol.

Så sant det er mulig går vi i land, og mange steder er det dans. Da er det viktig å komme raskest mulig fra borde slik at vi er først ute på jaktmarkene. Noen ganger er vi heldige, mens vi andre ganger bommer; akkurat som andre former for jakt.

Jeg har en fiende om bord. Han er nestkommanderende og er stadig på jakt etter meg. Jeg nektet ham adgang til radiorommet én gang, og dermed var det gjort. Han besluttet tydeligvis at dette skulle hevnes.

Når han har vakt ved landgangen er det vanskelig å komme i land. Et hårstrå på jakkearmen eller en flekk på skoen er nok. Da blir jeg sendt om bord igjen for å fikse dette.

En dag går han forbi messebordet mens jeg sitter og prater med en annen. Døren inn til radiorommet er to meter fra meg og står på gløtt. Dette er forbudt, og han fanger det opp med sideblikket sitt, og dermed er veien kort inn til skipssjefen og anmeldelse. Anklagen er at jeg har forlatt radiorommet uten å låse døren. Etter forhør og vitneføring bestemmer sjefen seg for at bevisene er for svake til å være gyldige.

Hele tiden beveger vi oss nordover uten at noen vet hvor og hva vi skal. Uroen i Tsjekkoslovakia skaper fortsatt uro i NATO og derfor er vi hele tiden klar for operativ tjeneste. Alle mener at det er derfor vi aldri vet noe om hvor vi skal, og fortsatt er det nei til permisjoner.

I radiorommet ligger skipskatten i en av hyllene. Vi fikk den om bord før vi gikk fra Bergen, og den blir hele båtens kjæledegge. Til tross for at radiorommet er topphemmelig får katten lov til å oppholde seg der. Den forteller ingen om hva den ser. Den bare sover og maler. Til og med nestkommanderende aksepterer dette.

En dag ankommer vi Narvik. Det er vinterfestuka og vi skal være med for å representere Den Kongelige Norske Marine, men det er en annen historie.