Kapitel 26 – Med traktor på hovedveien og andre ulovligheter.

Jeg begynte etter hvert å bli dreven om det så gjaldt dyrkede produkter, dyra på gården eller maskinene. 

 «Tar du den ene, så klarer du sikkert den andre», var nok det bonden tenkte.

En dag kom han inn på kjøkkenet vårt og spurte om jeg hadde lyst til å være med til Revetal for å koke poteter til grisefôr. Mor svarte at det var greit, og dagen etter var jeg klar for den lange turen med traktoren. Vi fylte opp tilhengeren med de rå tredjeklasses potetene som var avsatt til grisene og startet på turen.

Jeg hadde fått lov til å ta med meg en kamerat, og vi satt begge på tepper som vi hadde lagt over de harde potetene på tilhengeren. Bonden kjørte. Jeg visste at han var svak for det «sterke», som de voksne brukte å si, og vi så at han satt med en flaske på fanget. Vi to guttene hadde med oss vann og salt. Saltet skulle vi bruke på potetene som vi skulle spise når vi kjørte hjemover med de nykokte potetene som var små og kjempegode. Men først skulle vi altså opp til potetkokeriet.

Det var et godt stykke å kjøre. Vi to guttene satt og pratet, mens bonden ble blidere og blidere av sitt fluidum. Selv om traktoren vinglet litt i veien var det ikke spesielt farlig siden farten var lav, og det var så godt som ingen trafikk.

Etter en god stund var vi framme, og potetene ble overført fra tilhengeren til kokeriet, og etter en stund kom de ferdigkokte potetene ut av en tut og tilbake i tilhengeren, og snart var vi på veien hjemover igjen.

Snart spurte bonden om jeg kunne overta kjøringen. Han la seg for å sove på pleddet på de kokte potetene, og jeg kjørte, mens kameraten min satte seg på skjermen over bakhjulet.

Ved melkerampen før vi kjørte opp mot gården, ba han meg stanse, slik at han kunne overta kjøringen igjen, og derfor var det bare vi tre som visste at det var meg som kjørte nesten hele veien hjemover fra Revetal, og jeg var fortsatt bare tretten år.

Jeg har mange ganger tenkt over hva mor og far mente om all denne kjøringen, men dette temaet unngikk vi alltid å snakke om hjemme.

I det hele tatt er det mange ting vi gjorde i sekstiårene, ting som i dag ville vært ulovlig, kanskje også den gangen, men vi bodde jo på landet, og der var reglene litt annerledes.

En gang spurte jeg far: «Husker du at jeg fikk låne salonggeværet for å skyte på blink i skauen?» Far bare så på meg og svarte: «Fikk du det?»

Jeg husker også at de eldre guttene lekte med gevær og skjøt på hverandre med det de kalte griseskudd. Guttene var tre eller fire år eldre enn meg, og en dag gikk dette svært galt. Blant patronene lå en longrifle-patron, og den ene av dem døde. Dette ble kalt ulykke og de voksne sa «stakkars gutt» om ham som skjøt.

Samme type traktor som jeg kjørte.