Fredag 16. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Temperaturen stiger her sør på Gran Canaria. For noen dager siden var morgentemperaturen femten grader, i går var den sytten og i dag er den tjue. Dette føles bra, absolutt bra, og i kveld får vi besøk av venner fra San Agustin og mandag besøker vi venner i Las Palmas. Livet er godt å leve.

I går sendte vi oppsigelsen av leiligheten her nede til Nico, så etter attende mai har vi på nytt friheten til å velge det vi vil av reiser. Det har vært en hyggelig tid med eget husvære her på Gran Canaria, men fra våren er den tiden over.

For femti år siden var jeg også på flyttefot, fra minesveiperen KNM Vosso til KNM Alta der jeg ble i nesten et halvt år, et fint halvår, og for et par år siden besøkte jeg den på nytt i Oslo, da den lå under festningen som museumskip.

Kapitel 72 – KNM Alta fra 26. august 1968 til 13. februar 1969.

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Den syttende dagen etter at jeg hadde kommet om bord i Vosso, kom KNM Alta seilende inn og la seg inntil oss, kun atskilt av to digre sorte fendere. En gangvei ble lagt mellom båtene, alt mens jeg avventet ordre fra skipssjefen, og utpå ettermiddagen kom flaggkvartermesteren som jeg hadde forholdt meg mest til, inn i messa der vi satt og spilte kort.

«Ni elleve Rønning, du skal melde deg for skipssjefen om bord i KNM Alta umiddelbart».

Jeg følte meg lettet. Om bord i Vosso hadde jeg bare vært til stede uten å høre til og derfor måttet skifte køye mange ganger etter hvert som noen kom tilbake fra permisjon, mens andre dro på permisjon. Nå skulle jeg dit jeg skulle være fast med egen soveplass. Det var raskt å tømme skapet som jeg hadde disponert og fylle skipssekken. Det var ikke mye jeg hadde av personlige eiendeler. Alle mine sivile klær hadde jo blitt sendt hjem mens jeg var på rekruttskolen, så det jeg hadde av personlige eiendeler kunne fylle en liten tekstilpose som jeg la på toppen av de militære eiendelene i skipssekken.

Det kriblet litt i magen når jeg nå skulle bli kjent med nye skipskamerater. I det jeg gikk over gangveien mellom båtene, så jeg en fenrik som sto på dekket av KNM Alta. Han så morskt på meg som kom gående litt avventende. Han var ikke mye eldre enn meg, kanskje bare et par år, men han var offiser, og jeg hilste med hånden til capsen.

«Ni elleve Rønning, radiotelegrafist, til tjeneste».

Han hilste ikke tilbake, noe jeg oppfattet som at forholdene også der var ganske uformelle, så jeg gikk over til å legge til «hei», noe som tydeligvis ikke var riktig sett fra hans synsvinkel. Han så bare skarpt på meg:

«Hva har du her å gjøre?»

Jeg la vekk alt det formelle militære, og sa at jeg hadde fått beskjed om å melde meg for skipssjefen.

«Ebbesen er i land», svarte han, «jeg har ikke hørt noe om deg, men få av deg paradeuniformen og sett i gang å vaske. Ebbesen vil ha en ren båt når han kommer tilbake».

Dermed snudde han seg og gikk vekk uten å besvare min militære hilsen. Jeg gikk inn i bygningen der alle var i gang med å vaske og presenterte meg med et «hei» til alle jeg passerte og ble sendt videre inn i messa der jeg fant en kvartermester som tydeligvis var ansvarlig for rengjøringen.

«Kollegaen din er i radiorommet», sa han. «Bank på døren der borte og meld deg for han, så viser han deg videre».

Døren han pekte på, var omtrent en meter fra hjørnet på messebordet der jeg sto. Jeg gjorde som kvartermesteren sa, døren åpnet seg, og en smilende lyshåret krølltopp ønsket meg velkommen på kav bergensk. Han hadde slått an tonen og i løpet av de første minuttene var kameratskapet om bord bygget. Han trakk meg inn i det lille radiorommet på noe over en kvadratmeter og lukket og låste døren bak meg.

«Du kan sitte på den lille hylla inntil skottet bak deg», sa han. «Dette er det nest mest hemmelige rommet om bord. Ingen andre enn oss og skipssjefen har adgang hit. Det mest hemmelige rommet er kryptorommet på den andre siden av messa. Det er cirka fire meter mellom radiorommet og kryptorommet, og begge dørene må være låst til enhver tid. Adjutanten som også er nestkommanderende er en drittsekk og vil prøve å ta deg så snart han har mulighet til det.

«Det var vel han som stoppet meg ute på dekket», svarte jeg. «Jeg tror han allerede har blinket meg ut!»

«Uff, da må du passe deg», svarte min nye kollega. «Han sniker seg rundt hjørnene og er bak deg uten at du merker det. Ebbesen er skipssjefen, kapteinløytnant og veldig grei. Han kjørte en torpedobåt opp på et skjær og ble forvist hit. Nå skal jeg vise deg kryptorommet og køya di».

Han reiste seg fra den eneste stolen i rommet, foran radiomottagerne og skrivemaskinen med papirrullene, lukket opp døren, låste den bak oss før han fortsatte forbi langbordet i messa og pekte på en ny dør som han låste opp.

«Her er kryptorommet», sa han. Jeg så inn på rom på halvannen meter lengde og en halvmeter bredde der kryptograferingsmaskinen sto på et bord ved siden av et skap. «Når vi er i sjøen er vaktene fire timer i radiorommet, omtrent to timer i kryptorommet og to timers søvn. Deretter er det på han igjen. Tøft kjør, men så er vi ikke lenge i sjøen av gangen. Heldigvis», la han til før han låste døren og pekte videre inn i den smale korridoren: «Der inne er vasker og to dusjer. Vi har lite vann når vi er i sjøen, men kobler oss opp til vannforsyning fra land når vi ligger inne. Nå skal jeg vise deg køya di».

Han gikk videre et par meter til hullet ned i den forre banjeren, mens jeg hentet skipssekken som jeg hadde latt bli stående igjen ved langbordet i messa og fulgte etter ned leideren der han hadde forsvunnet.

«Køya di er her. Du får den nederste, og jeg har den over. Ulempen med den nederste er at alle setter seg på den når de er her nede, men du er ny, så den er den eneste ledige akkurat nå. Ser du tauverket inne ved spantene? De er til å surre deg fast når vi er ute i drittvær, slik at du slipper å bli kastet ut av køya, men du ligger nederst, så det er kort vei ned til dørken. Ser du at det er kort vei mellom spantene? Når ei mine eksploderer under oss, skal de være nok til at det ikke går hull i skroget, for utenfor er det bare vann. Null isolasjon og mye fuktighet», la han til før han fortsatte. «Alle jentene lukter at du er på minesveiper. Alle som bor her ned i banjerne stinker av mugg. Offiserene bor over dekk, så de er mer populære, så det er om å gjøre å komme først i land. Nå får vi fortsette med vaskingen. Du kan bli kjent med de andre mens vi jobber”.

Min kollega var en typisk bergenser. Han snakket mye, men var en kjernekar, akkurat som de aller fleste om bord, bortsett da fra adjutanten som aldri ble min venn, men det kommer jeg tilbake til.

Dette kapitlets etterord:

Mens jeg har vært i gang med å skrive om min tid i Den Kongelige Norske Marine har jeg funnet på Internett at KNM Alta er den eneste minesveiperen av Saudaklassen som ikke er hugget opp. På Wikipedia leser jeg: «KNM «Alta» er en norsk minesveiper av Saudaklassen som var i bruk i det norske sjøforsvaret fra 1966 til 1996. Båtene var utelukkende bygget i tre eller ikke-magnetiske metaller. Etter at KNM «Alta» ble tatt ut av tjeneste ble den gjort om til et museumskip. Den eies av Forsvarsmuseet, men blir driftet av den frivillige organisasjonen Fartøylaget KNM Alta.