Søndag 18. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Nå føler vi at den kalde tiden her nede er over. Det blir stadig varmere, og i går gikk vi til Faro de Maspalomas på innsiden av sanddynene Las Dunas. En herlig tur på et par timer. Utpå kvelden gikk vi ned til Anexo II for å ta en pizza på et italiensk spisested helt ytterst mot stranda. Kvaliteten var grei og ikke mer. «Neste gang vi skal spise pizza går vi opp i byen», sa jeg til Inger Johanne.

I dag har vi foreløpig ingen spesielle planer. Kanskje det blir en tur ned til stranda?

I morgen, derimot, tar vi bussen opp til Las Palmas der vi skal treffe Lars, Ingrid og Arvid, og vi gleder oss til en hyggelig sightseeingdag til steder vi ikke har vært før.

Så hopper vi igjen sånn omtrent femti år tilbake til da jeg var i marinen. Ganske skumle dager egentlig.

 Kapitel 73 – KNM ALTA (mobilisering i august – september 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Jeg leser i Wikipedia:

«Natten til tjueførste august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av store styrker fra fire Warszawapaktland (seksten sovjetiske, tre polske, to ungarske og en bulgarsk divisjon), uten at tsjekkoslovakene hadde mulighet til å sette seg til motverge. Invasjonen ble mottatt med forferdelse og fordømmelse i den vestlige verden».

Knapt en uke etter at jeg hadde kommet om bord i KNM Alta ble alle permisjoner plutselig inndratt uten forklaring. De som var på permisjon ble beordret tilbake til fartøyene sine, og det var oppbruddsstemning på Haakonsvern. Folk hadde det travelt og løp til og fra. Skipsmaskinene ble startet opp og røyk fra skorsteinene la seg som et teppe over kaiområdet.

Vi fikk liten informasjon om hvorfor, men det gikk rykter om at minesveiperne skulle inn i Lysefjorden. Noen snakket om øvelse, mens andre snakket om krise i Europa på grunn av russernes invasjon i Tsjekkoslovakia. Vi i radiorommet fikk forbud mot å starte senderne, mens all radiotrafikk skulle tas imot. Time etter time, døgn etter døgn, satt vi foran radiomottakerne og skrivemaskinen eller i kryptorommet og dechiffrerte det vi fikk inn. Vi gikk på skift, fire timer i radiorommet, to timer til dechiffrering og to timer søvn, og etter hvert som vi dechiffrerte signalene, det var det meldingene ble kalt i marinen, forsto vi at vi var på vei inn i en førkrigssituasjon. Vi fikk forbud mot å snakke om det vi leste i de dechiffrerte signalene. Ingen skulle vite noe, og alle private radioer ble samlet inn av offiserene. Brevskriving ble også forbudt, så vi følte oss ganske isolert.

Artilleristen som hadde vervet seg for tre år, utbasunerte en dag i messa:

«Vi går mot krig folkens. Da får jeg prøvd oerlikonen!»

Oerlikonen var en maskinkanon på fordekket, for øvrig det eneste skytevåpenet vi hadde på minesveiperne. Vi skulle jo ikke skyte, bare fjerne miner.

Min kollega og jeg gikk etter hvert rundt halvt i svime på grunn av manglende søvn, og en dag, etter at jeg hadde vært i køya med mine tilmålte to timers søvn, var vi på vei inn i Lysefjorden. All spøk var plutselig borte. Jeg tror vi regnet med at nå ble det krig. Noen få av oss var gift og hadde barn, og for dem var det ekstra ille. Den siste uken hadde de ikke fått lov til verken å ringe eller skrive brev, men skipssjefen sa at alle pårørende ville bli informert fra det vi kalte Pentagon som var hovedkvarteret på Haakonsvern.

Slik hadde vi det i et par uker, men plutselig fikk vi ordre om å returnere til Haakonsvern for å klargjøre båten for å gå nordover. Mobiliseringen var over.