Kapitel 74 – Vi forlater Haakonsvern, Bergen og kjærester (september 1968). Den Norske Marine 1968 – 1969.

Tirsdag 20. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

I går besøkte vi venner i Las Palmas. En flott dag med besøk både i det nye akvariet og i en nyrestaurert borg. Dessuten et hyggelig og godt måltid mat med gode samtaler i leiligheten deres i den nordlige bydelen i Las Palmas. Det hele ble avsluttet med kveldsmat i Catalinaparken. I det hele, en god og fullendt dag.

Klokken har nå blitt halv fem. Vi har vært en tur på stranda der været var svært skiftende, fra sol og vind til overskyet og kjølig, så til slutt la vi kursen hjemover uten å ha vært i vannet, og nå skal vi snart spise.

Her nede reiser folk til og fra, og koffertene ruller på brolegging og skaper en lyd som betyr at noen kommer og noen reiser. En av dem som vi var sammen med i går, er nå snart hjemme i Sandefjord, mens det samme flyet bringer med seg en venn hjemmefra, etter det vi leser på facebook.

Sånn var det også for femti år siden.

 

 Kapitel 74 – Vi forlater Haakonsvern, Bergen og kjærester (september 1968).

 Den Norske Marine 1968 – 1969.

En dag forlater vi Haakonsvern. Det er september 1968. Vi vet ikke hvor vi skal, bare at vi i dag er på vei nordover. Alle spekulerer og spør hverandre:

 «Er det noen som vet hvor vi skal?»

Artilleristen som er vervet og har vært i marinen noen år, smiler lurt. Han er eldre enn oss andre. Vi ser på ham. Alle sammen. Og tenker.

«Kanskje han vet? Han har erfaring og kjenner sjefene bedre».

Vi to radiotelegrafister vet noe mer. Vi vet at sjefene heller ikke vet. Hver dag til samme tid kommer skipssjefen inn til den av oss to radiotelegrafister som har vakt. Vi deler jobben, vi to. Fire timer radiovakt, to timer i kryptorommet og to timer fritid som vi bruker til å spise og sove. Til fast tid hver dag kommer han inn for å åpne safen. Safen der alle de hemmelige papirene ligger. Det er kun han og vi to som har tillatelse til å oppholde oss her. Han har én kode og vi to som har ansvaret for radiorommet har en annen. Vi loggfører det vi gjør, men det er kun han som ser innholdet. Sammen med signalene som vi mottar over radioen fra hovedkvarteret på Haakonsvern, får han vite hvor vi skal den dagen, og hver kveld går vi inn til kai et eller annet sted. Noen av disse stedene er svært små, mens andre er større. Vi kryper gjennom smale sund og beveger oss hele tiden nordover. Noen steder er det så smalt at vi kan berøre land når vi strekker oss ut over rekka. Noen ganger ligger vi sammen med de andre minesveiperne i skvadronen vår, mens vi andre ganger ligger alene.

Vi er seks båter i skvadronen. Alta, Vosso og Kvina er tre av dem, og vi er en av de lykkelige båtene. Kvina er den som har mest problemer i besetningen, og en kveld blir skipssjefen degradert av mannskapet mens de har en fuktig aften i land. De plasserer ham på en stol og river av ham striper og skulderklaffer før en av de mest bråkete slår ham ned.

Vi får presentert historien noen dager etter. Da er allerede de skyldige brakt i land. Vi hører aldri mer fra dem, men det blir sagt at de er overført til sivil straffedomstol.

Så sant det er mulig går vi i land, og mange steder er det dans. Da er det viktig å komme raskest mulig fra borde slik at vi er først ute på jaktmarkene. Noen ganger er vi heldige, mens vi andre ganger bommer; akkurat som andre former for jakt.

Jeg har en fiende om bord. Han heter Vaage, er nestkommanderende og er stadig på jakt etter meg. Jeg nektet ham adgang til radiorommet én gang, og dermed var det gjort. Han besluttet at dette skulle hevnes.

Når han har vakt ved landgangen er det vanskelig å komme i land. Et hårstrå på jakkearmen eller en flekk på skoen er nok. Da blir jeg sendt om bord igjen for å fikse dette.

En dag går han forbi messebordet mens jeg sitter og prater med en annen. Døren inn til radiorommet er to meter fra meg og står på gløtt. Dette er forbudt, og han fanger det opp med sideblikket sitt, og dermed er veien kort inn til skipssjefen og anmeldelse. Anklagen er at jeg har forlatt radiorommet uten å låse døren. Etter forhør og vitneføring bestemmer sjefen seg for at bevisene er for svake til å være gyldige.

Hele tiden beveger vi oss nordover uten at noen vet hvor og hva vi skal. Uroen i Tsjekkoslovakia skaper fortsatt uro i NATO og derfor er vi hele tiden klar for operativ tjeneste. Alle mener at det er derfor vi aldri vet noe om hvor vi skal, og fortsatt er det nei til permisjoner.

I radiorommet ligger skipskatten i en av hyllene. Vi fikk den om bord før vi gikk fra Bergen, og den blir hele båtens kjæledegge. Til tross for at radiorommet er topphemmelig får katten lov til å oppholde seg der. Den forteller ingen om hva den ser. Den bare sover og maler. Til og med nestkommanderende aksepterer dette.

En dag ankommer vi Narvik. Det er vinterfestuka og vi skal være med for å representere Den Kongelige Norske Marine, men det er en annen historie.

2017 10 21

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s