Torsdag 15. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

I går hadde vi igjen den gode følelsen av å være i sydligere farvann der vi lå ved bassenget og nøt solen, varmen og et oppfriskende bad. I dag, derimot, er det overskyet, men morgentemperaturen har steget tre grader fra normalen, og vi slipper snø og glatt føre, så da bør vi være ytterst fornøyde.

I dag sendte vi oppsigelsen av leiligheten her nede til Nico med varsel om at vi reiser hjem for siste gang den attende mai. Hva vi gjør til neste år, er ganske uvisst, men vi finner vel på noe.

Etter lunsjen i dag skal vi opp til San Fernando for å handle frukt og grønt samt noen andre småting. Deretter blir det kanskje lesedag.

For femti år siden gikk jeg om bord i minesveiperen KNM Vosso, noe jeg fortsatt minnes svært klart.

Kapitel 71 – Minesveiperen KNM Vosso

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Radioskolen på Håkonsvern i Bergen gikk raskt unna. Etter to måneder på skolebenken og etter å ha truffet ei Bergensjente ble jeg sendt til minesveiperen KNM Vosso.

Jeg var spent da jeg forlot kaserna på Haakonsvern med skipssekken over skulderen, med kurs ned til kaia der jeg hadde fått beskjed om at Vosso skulle ligge. Beskjeden hadde jeg fått et par dager tidligere.

«Ni elleve Rønning», hørte jeg da vi sto oppstilt etter eksamen. «Du skal til annen minesveiperskvadron første divisjon. Båten heter Vosso. Ni elleve Rønning tre av».

Jeg tenkte at dette var litt tøft. Forventet levetid i strid om bord på minesveiperne var særdeles kort, sa lærerne, og radiotelegrafistene var spesielt utsatt. Når minesveiperne var aktive, hendte det ofte at ei mine eksploderte under båten, slik at båten ble kastet opp i luften, og det var når den falt ned i vannet igjen at hodet kunne bli knust oppunder dekk, fordi båten falt raskere enn soldaten.

«Derfor er hjelmen viktig, også i radiorommet», sa lærerne.

Vi var unge alle sammen, og jo farligere det ble presentert, desto mer spennende var det. Det var mye snakk om krigssituasjoner, for det var jo det skolen skulle forberede oss til.

Det var klart andre mål for status i marinen enn i det sivile liv, og uniformene ga oss fellesskapsfølelse og gjorde at vi tenkte ganske likt.

Jeg var ledende menig. Alle som dro med seg sitt sivile fag over til militærtjenesten ble ledende. Dette ga også status, men enda viktigere, vanlige menige måtte være om bord klokken tolv om natten, mens vi som var ledende menige og hadde rød krone på armen, kunne være ute til klokken syv om morgenen. Dessuten hadde vi en krone mer i lønn per dag. Mens vanlige menige hadde seks kroner, hadde vi syv kroner. En halv liter øl kostet fem kroner, så en krone ekstra per dag, betydde over en halv liter øl mer om dagen.

Jeg hadde ennå ikke sett hvordan en minesveiper så ut, og da jeg kom ned til kaia og fant den lille båten gjemt bak en stor fregatt, ble forventningene sterkt redusert. Den smale grå båten med brobygningen som en høy kloss litt foran midtskipet virket ikke imponerende. Jeg hadde fått beskjed om å melde meg for vakthavende offiser som ville gi meg videre instrukser, men noen vakthavende offiser fant jeg ikke, bare en kvartermester som sa hei og viste meg døren inn i det lille overbygget der det var full aktivitet med rengjøring. Det myldret av gaster i hvite t-skjorter med blå kant rundt halsen og marinens arbeidsbukser, og alle var utstyrt med kluter og bøtter. En flaggkvartermester dukket opp fra intet og satte øynene rett på meg. Jeg rev av meg marinecapsen og nikket bakover slik jeg hadde lært at jeg skulle gjøre innendørs og meldte:

«Ni elleve Rønning, nyutdannet radiotelegrafist, melder meg til tjeneste».

Han løftet på hodet sitt, gransket meg med et tvilende uttrykk.

«Vi har to radiooperatører, så du skal nok til en av de andre båtene. Stå her mens jeg sjekker dette med skipssjefen».

Dermed forsvant han inn i en smal gang til venstre for meg. Korridoren der jeg sto var knapt en meter bred, og et par tre meter lenger inn så jeg et langbord som gikk fra side til side og omtrent en meter lenger inn, så jeg sort hull som førte ned i noe jeg ikke kunne se. Jeg gikk et par skritt lenger inn og fant en åpning inn til venstre. Innenfor var det et lite rom fullt av kasseroller og en ungdom på min alder i kokkeklær. Jeg skjønte at det måtte være byssa.

«Hei», sa han da jeg kikket inn. «Ny mann? Jeg er kokken og lager mat til førti mann på disse to kvadratmeterne. Imponerende, ikke sant?»

Jeg nikket og smilte mens jeg presenterte meg. Mer rakk jeg ikke før jeg ble avbrutt av en stemme:

«Hei du gnist!»

Det var flaggkvarten igjen.

«Du skal til Alta, den andre båten i divisjonen vår. Den kommer inn om et par uker. Finn deg ei ledig køye i forre banjer og sett i gang med å vaske. Sjefen inspiserer om et par timer».

Jeg fortsatte et par skritt forbi langbordet og så at det var et kort bord med plass til fire på den andre siden. En meter lenger inn var hullet som gikk ned i det rommet flaggkvarten kalte forre banjer. Jeg slapp skipssekken ned før jeg klatret etter. Det var mørkt der nede, men jeg kunne så vidt se at det var møblert med fire køyesøyler, hver med tre køyer i høyden og knappe halvmeteren luftrom mellom hver køye. Ved siden av trappa som jeg nettopp hadde klatret ned, var det små skap på omtrent førti ganger førti centimeter, og helt forut gikk det en stang fra side til side der det hang uniformsjakker. Jeg flyttet skipssekken innunder jakkene, la jakka mi over sekken, og returnerte opp til kokken som virket svært hyggelig, akkurat som kokker flest. Jeg var glad i mat og tenkte at det var best å holde meg på god fot med ham. Han viste meg hvor jeg kunne finne bøtte, vann og klut, og kort tid etter var jeg i gang med å hilse på mine nye skipskamerater som samtidig veiledet meg i min nye beskjeftigelse som rengjører.

«Vi bor trangt, men ubåtmannskapene har det trangere», fortalte en. «Her bor tolv mann i forre banjer og atten i aktre. Alle har sin egen køy. Offiserene har det ikke spesielt romslig de heller, men vi blir godt kjent med hverandre».

«Gaster!» 

Det var flaggkvartermesteren som dukket opp igjen. 

«Husk røra oppunder dekk. Sjefen sjekker alt, vet dere».

Da kvelden kom, var jeg blitt kjent med alle bortsett fra dem som hadde permisjon siden båten lå inne, og jeg ble snart vant til den uformelle tonen som ikke lignet på den vi hadde på rekruttskolen og radioskolen.