Kapitel 70 – Rekruttskolen på Madlamoen ved Stavanger (april 1968)

Onsdag 14. februar 2018 – dagsrapport fra Gran Canaria.

Sola har kommet tilbake med voldsomt lys, og med den kom varmen.

I går var vi en tur til flyplassen for å få sjekket om lommeboka til Inger Johanne hadde blitt liggende igjen i en butikk, men den gang ei. Vi får vel akseptere at hun ble utsatt for tyveri fra ryggsekken i Playa de Las Americas på Tenerife som nok er mer by enn det vi har her sør på Gran Canaria og dermed samler flere profesjonelle tyver som også klarte å loppe meg for mobiltelefonen min. Ok, vi har blitt minnet på at disse små byryggsekkene ikke er noe egnet sted for verdisaker, og det samme med shortslommer.

Fra flyplassen tok vi buss til CC Atlantico i Vecindario, sånn bare for å ta en kikk på tilbudssakene og deretter en tur innom Carrefour, bare for å ha vært der.

Jeg er nå inne i min første av fem uker uten mobiltelefon. Litt frustrerende er det jo å ikke kunne bruke mobilen som leksikon og ordbok, men det verste er kanskje starten på denne avvenningsperioden. Etter hvert går det vel bedre, håper jeg.

  

Kapitel 70 – Rekruttskolen på Madlamoen ved Stavanger (april 1968)

Den Norske Marine 1968 – 1969.

Jeg kom hjem fra MT Thorsholm for seks uker siden og sitter nå på toget på vei til Den Norske Marines rekruttskole på Madlamoen i Stavanger. Navnet på rekruttskolen er KNM Harald Haarfagre. Jeg sitter sammen med kjæresten til en av mine kusiner. Han skal også til samme tjenestested, men mens jeg gleder meg, så gjør han det stikk motsatte. Det er for øvrig flere andre rekrutter på toget, og jeg hører stemmene deres, opprømte stemmer akkurat slik som jeg føler det.

Kjæresten til min kusine er ikke i godt humør. Denne lange stakan på nesten to meter er nesten på gråten.

«Jeg lengter etter kjæresten min allerede», sier han.

Jeg synes ikke synd på ham. Han virker bare barnslig, mye yngre enn hans år skulle tilsi. Jeg forventer mye mer av den høye gutten, kanskje nettopp fordi han er så høy? Seinere på rekruttskolen skal jeg dessverre oppleve hvor barnslig og selvopptatt han egentlig er.

For meg er det mye enklere. Det er tradisjon i vår familie på farssiden at vi skal gjøre vår plikt i «kongens klær». Farfar var i Milorg under krigen, og far ville rømme til Sverige og England for å kjempe mot tyskerne, men han ble stanset av den mye yngre søsteren sin. Dermed ble det vanlig etterkrigs militærtjeneste for ham på Nøtterøy der han traff mor.

Jeg forsøker å fortelle min kusines kjæreste at han, etter det jeg hadde hørt, kan få permisjon etter søknad, men han er utrøstelig, så jeg retter oppmerksomheten min mot min andre sidemann som er fra Horten.

I Drammen skifter vi tog, og nå fyller vi marinerekruttene to hele vogner. De fleste er nysgjerrige på alt dette nye som skulle skje, men det er noen få som er mest opptatt av å lengte hjem.

Etter mange timer er vi framme i Stavanger der busser står og venter på oss. Busser som kjører oss til porten inn til det som skal bli vårt hjem i to måneder.

Den første dagen i leiren er et eneste kaos, men jeg følger det som sies og kommer greit gjennom registrering, legekontroller, tilpassing av klær og til sist fordeling av rom. Jeg har vært til sjøs og må gjennom en ekstra legekontroll som ikke er veldig behagelig, så jeg kommer sist til det rommet som jeg skal dele med syv andre.

Så må vi pakke ned sivilklærne våre og merke dem slik at de er klare til å bli sendt hjem der vi kom fra. Etter dette har vi bare uniformsklærne å ta vare på, og det er nok, etter størrelsen på skapet å dømme. Der er det ikke plass til mye.

Mens vi er i gang med å ordne oss, kommer halvtroppsjefen inn. Han er på min alder og har laveste kvartermastergrad. Senere lærer jeg at vi kaller disse kvartermesterne «tyttiser», en muntlig tittel som kommer av den røde stripen de har nederst på jakkearmene.

Han står for opplæringen i hvordan vi skal brette klærne som skal inn i skapet, og hvordan vi skal strekke køya (re opp sengene) slik at alt ser ryddig ut. Før han forlater oss, gir han muntlig beskjed om at han ikke tolerer slurv:

«Er ikke dette i orden før dere går til frokost i morgen tidlig, river jeg alt ut igjen og kanskje jeg tråkker på tøyet med mine skitneste støvler slik at dere må vaske dem på nytt. Er dette klart?».

En dukknakket gjeng står igjen. Noen småbanner, mens andre ser ut til å legge trusselen på minne. Jeg er blant de siste. Ekstra vasking er jeg ikke interessert i, og ordrer er jeg vant til å ta imot selv om de ble gitt på en annen måte om bord.

Nå er det tid for å bli kjent med hverandre.

Rommet er ganske stort med to toetasjes køyer på hver side og et bord med åtte stoler ved vinduet der vi ser ut på idrettsplassen. Senere er det der jeg tilbringer mye tid sammen med mange andre. Målet mitt er å mestre det å løpe titusen meter, tjuefem runder, uten å hvile, men dette kommer senere.

Nå er som sagt tiden inne for å bli kjent, og i løpet av minutter er spillekortene framme. Det er «Amerikaner» som gjelder, og alle må lære. Ingen slipper unna, og i løpet av noen timer er vi i gang med å bli skikkelig sammensveiset.

De neste dagene er fullt besatt. Frokost, oppstilling, lære å marsjere, eksersere, lunsj, lære å marsjere og eksersere igjen, kveldsmat og trening eller «Amerikaner».

Samtidig begynner avskrellingen. Årgangene etter krigen er svært store, og ikke alle får avtjene verneplikten. Først ut er dem med en eller annen fysisk skavank. Deretter er det psykologenes tur. Min kusines kjæreste er en av de første som blir fristilt med stempelet TP i vernepliktsboken. TP er forkortelse for tilpasningsvansker. Hver dag er det noen som reiser hjem. Fra vårt rom forsvinner kun én og mange spør om hvordan han fikk dette til. Han flirer:

«Jeg bare tok av meg capsen og satt og plukket på den, og dermed fikk jeg beskjed om å reise hjem».

«Ikke lurt», tenker jeg i mitt stille sinn. Hvordan vil det se ut når han eventuelt skal søke på en lederjobb. En søker med tilpasningsvansker? Ikke bra!

Snart får vi en ny romkamerat, men vi får et lite problem. Rommet skal alltid være klart for inspeksjon, og den nye karen fra Voss er problemet. Han har ikke lært å vaske seg, ikke lært å holde orden og en eventuell avstraffelse er alltid kollektiv for hele rommet. Derfor må noe gjøres. Vi har et syvmannsmøte og blir enige om strategien. En natt, etter at vossingen har sovnet, står vi opp. På forhånd har vi klargjort en bøtte med sigarettstumper, annet avfall og vann. Alt dette tømmer vi over ham og køya hans og hopper raskt opp i våre egne køyer. Vossingen spretter opp av den tilgrisede køya, raser rundt på gulvet, sint som en tirret okse, skjeller og smeller, mens vi tvinger oss til å ligge stille. Vi har flere ganger før avstraffelsen, gitt ham beskjed om at noe ville skje hvis han ikke ble mer renslig, så han skjønner nå alt veldig godt. Fra den dagen er vi åtte renslige karer på vårt rom, og vi får aldri problemer med halvtroppsjefen vår.

I naborommet har de andre problemer. To personer kjemper om makten. Den ene er kjæresten til min kusine. Han krangler enda han snart skal hjem med TP i boka. Begge er høye, så det har kanskje noe med at de ikke er vant til å se andre mennesker i øynene. Vi merker støyen, men vil ikke være delaktig selv om vi er i samme tropp. «Dette får de ordne opp i sjæl», sier romlederen vår. «Vi bare driter i dem!»

Kakebua, som fengselet i leiren kalles, er noe vi på rommet ikke vet hva er før vi har vært på Madla i en måneds tid, og det er meg som er synderen. Oppstilling og flaggheis har vi hver morgen. Vi blir vekket av trompetreveljen som forteller oss at dagen begynner. Deretter skjer alt raskt. Vi hopper inn i klærne, rydder skapene, strekker køyene og gjør rommet klart for inspeksjon. Halvtroppsjefen kommer inn, roper sin ordre, får svar fra romlederen vår og inspiserer rommet og oss. Dermed er alt klart for oppstilling. I dag er det meg som skal ordne flagget for heising. Det verste en soldat kan gjøre er å miste flagget i bakken, og det er nesten det som skjer, men jeg rekker å fange det opp før det berører bakken. Tror jeg.

Offiseren som er ansvarlig er ikke sikker på hva som har skjedd siden han ser mot soldatene. Dermed er det fullt avhør med vitner, noe som ikke er morsomt.

Jeg slipper unna uten kakebu, men med advarsel:

«Hvis dette skjer igjen», brøler han. Resten utelates. Jeg forstår.

På rekruttskolen lærer vi mye nyttig. Vi lærer å drepe med gevær og bajonett. Vi lærer å storme bygater og skyte før vi selv blir skutt. Vi lærer å ro åttemannsbåt. Vi lærer å forsere hindringer som er to meter høye. Vi lærer å krabbe i søla uten at noen ser oss eller får skutt oss.

Så skal marsjmerket tas. Tre mil med noen kilo oppakning på ryggen, jeg husker ikke hvor mange og geværet i hånden. Halvtroppsjefen instruerer oss slik at vi skal unngå gnagsår i militærstøvlene.

Dagen starter med flott vær som bare blir bedre og bedre, og midt i marsjen blir det veldig varmt. Gamle damer står langs veien og tilbyr kaldt vann. Vi har blitt advart mot å ta imot vannet, men ikke fått beskjed om hvorfor.

Jeg har fire kilometer igjen da jeg faller for fristelsen. Tar imot vannglasset, takker og drikker fort. Jeg vil være blant de første i mål, så jeg har dårlig tid.

Jeg våkner i ei køye i sykestua og blir fortalt at jeg har blitt kjørt inn av en av ambulansene våre, fordi jeg ble funnet livløs i veien. Halvtroppsjefen kommer innom og forteller at det ikke blir marsjmerke på meg.

«Du er jo temmelig dum», sier han. «Jeg advarte dere alle på forhånd. Kaldt vann er lite bra når kroppen er tørr som ei sviske. Også du som lå så godt an; og bare fire kilometer igjen. Idiot!», sier han før han forlater meg. Jeg ligger igjen i køya og er lite fornøyd med meg selv.

En dag er rekruttskolen over. Jeg har likt denne tiden godt, og gleder meg til neste korsvei som er Haakonsvern i Bergen. Der skal jeg skal gjennom kverna for å bli sikkerhetsklarert og spesialisert for militært radiosamband og kryptografering.

Men først er det noen dagers permisjon. Dessverre blir denne permisjonen min siste, men slik er det bare når jeg er innrullert i Den Norske Marine med grad som radiotelegrafist og kryptograf med grad av ledende menig, en funksjon som det er for få av i forhold til antall båter.

 

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s