Kapitel 69 – Hjemkomsten fra Thorsholm.

Søndag 11. februar 2018 – dagsrapport fra Tenerife.

Enhver tur har sin egen opplevelse eller sine egne opplevelser som blir sittende i hukommelsen lenge, antageligvis for mange år fremover. Dette har også skjedd under dette

besøket hos Aud og Bjørn på Tenerife, for øvrig et svært hyggelig besøk, da bortsett fra den hendelsen eller de hendelsene som jeg forteller om her.

Aud og Bjørn har vist oss rundt i både bydelen Las Americas og opp i fjellet til det de kaller kraterkanten og også ut til La Caleta, alt flotte opplevelser, men dessverre var avslutningen av den typen vi helst ikke ønsker, verken for oss eller andre.

På vei tilbake fra La Caleta skulle vi ta buss, noe som alltid virker ganske så greit. Jeg satt på holdeplassens benk med mobiltelefonen min for å legge inn på kartet der vi var, men plutselig måtte jeg avbryte dette for å gå om bord i bussen sammen med de andre.

Deretter skjedde alt ganske så raskt.

Jeg smatt telefonen ned i lomma mi og gikk om bord. Etter kanskje omtrent tre stoppesteder stakk jeg hånden min ned i lomma igjen for å flytte mobilen over til veska der den bruker å ligge, men dessverre så var ikke telefonen der jeg forventet at den skulle ligge. Skyndsomt sjekket jeg veska, men den var ikke der heller. Søren, tenkte jeg, den falt sikkert ut av lomma da jeg gikk om bord i bussen. I det øyeblikket da jeg tenkte dette, sto bussen stille på en holdeplass, så jeg reiste meg raskt opp for å gå av. Jeg vinket til Inger Johanne for å be henne om å bli med og ga en rask beskjed til Aud og Bjørn at vi ville komme etter med taxi eller buss.

Etter å ha gått i omtrent fem minutter, ba jeg Inger Johanne å ringe til mitt telefonnummer med sin telefon. Kanskje noen har funnet den, tenkte jeg håpefullt, men det eneste svaret hun fikk, var at abonnenten ikke kunne nås. Hva f, tenkte jeg, dette betyr sikkert at noen har funnet telefonen og enten slått den av eller tatt ut Sim-kortet for å gjøre telefonen til sin egen.

Et kvarter seinere var vi framme ved bussholdeplassen der vi gikk på, og som forventet fant jeg ingen mobiltelefon. Etter å ha fulgt veien en stund tilbake til der vi gikk av bussen, fikk vi stanset en taxi og noen minutter etter Aud og Bjørn var vi også framme ved hotellet, og en time seinere hadde jeg slettet abonnementet hos Telia og sendt rapport om tapet til forsikringsselskapet.

Det var vel omtrent da at Inger Johanne av en eller annen grunn skulle hente fram lommeboka si, den med penger og kort. Plutselig ble hun noe panisk. «Den skal da ligge her», utbrøt hun, men en time senere, var det bare å innse at lommeboka også var borte, akkurat som mobiltelefonen min. Den siste gangen hun brukte den, var på flyplassen i Las Palmas, så da kan det forhåpentligvis være en liten mulighet for at den ligger på hittegodskontoret der, men mest sannsynlig så har den blitt stjålet fra plassen sin i den lille ryggsekken hennes mens hun bar den på ryggen.

To lærepenger sitter nå i hodene våre. Mobiltelefoner skal ikke ligge i lomma og disse små sekkene som henger på ryggen skal ikke inneholde noe av verdi, men det er jo merkelig at to sånne hendelser skal skje omtrent samtidig? Alle gode ting er tre, heter det jo. Kanskje det også burde vært et ordspråk som for eksempel «dårlige opplevelser kommer ikke alene»?

 

Kapitel 69 – Hjemkomsten fra Thorsholm.

MT Thorsholm 1966 – 1968.

Jeg vender tilbake til februar 1968. Det var da jeg reiste hjem fra Thorsholm etter halvannet år ombord. Jeg hadde nettopp fylt nitten år da jeg reiste ut og nå var jeg nesten tjueen.

Mor, far og broren min, Roar, sto i trappa opp til restauranten på Fornebu for å ta imot meg, og jeg så broren min med en gang siden han sto øverst. Han var så mye større enn da jeg reiste, men det var visst jeg også ifølge min mors stemme, en høy stemme som hørtes godt av alle rundt:

«Herregud, så tjukk han er blitt!»

Jeg så at alle rundt smilte og lo. Jeg så nedover meg selv og kunne ikke si meg særlig uenig. Jeg var ti kilo tyngre enn da jeg reiste hjemmefra og hadde ikke rukket å kjøpe nye klær før jeg dro fra Amsterdam, så jeg hadde tilpasset buksa i livet med sikkerhetsnåler og hyssing, ei bukse jeg ikke hadde brukt siden jeg kom om bord.

Så ble det klemming og slikt som er vanlig når familiemedlemmer treffer hverandre etter å ha vært fra hverandre i lengre tid. Roar hoppet og spratt rundt selv om han hadde blitt femten år. Mor var lite forandret, men jeg så at far hadde blitt eldre, eller kanskje dette bare var innbilning. Jeg vet ikke.

I bilen pratet jeg mest. De spurte, og jeg fortalte. Jeg tror at jeg visste alt siden jeg har vært ute i verden.

«Slik er det bare», tenkte jeg.

Fra å være ganske radikal hadde jeg forandret meg til å bli svært konservativ. Sjølivets støpeskje hadde formet meg som den gjorde med mange der ute. Jeg så at far ikke akkurat likte det han hørte.

Endelig var vi hjemme. Rommet mitt var borte. Roar og jeg hadde bare en lettvegg mellom våre rom da jeg reiste, men nå var den borte. De to rommene hadde blitt til ett som bare var hans. Mor sa at jeg skulle bruke gjesterommet i annen etasje. Det var der tante Solveig, fars søster, bodde når hun var på besøk.

«Nå er du også bare på besøk, Terje», tenkte jeg. «Om seks uker er du innrullert i marinens protokoller, og der skal du være i femten måneder».

Jeg frøs. Februar måned i Norge var kald; dødsens kald; jeg husker at jeg krøp inntil vedovnen i gangen. Jeg ble liksom aldri varm.

«Heldigvis går vi mot vår», tenkte jeg.

Jeg følte meg ikke ordentlig hjemme. Jeg savnet Ip Man Ying som stellet og stullet rundt meg. Til og med Ha Hung Sang savnet jeg, stuerten som jeg tok ansiktet fra, men som jeg etter hvert fikk et godt forhold til. Jeg savnet samtalene med Cheung Cheung Po på broa og undret på om han hadde fått spart nok penger til å kjøpe henne som han elsket så høyt, lukten av hvitløken som omga hele båten, alle medoffiserene, pumpemannen med rødvinen, lukten av Afrika, Suezkanalen, bønneropene fra minaretene når vi var i den persiske gulfen. Det var så enormt mye jeg savnet.

Jeg hadde sovet en natt hjemme hos Roar, mor og far. Det ble sent før jeg kom i seng, og det var dag da jeg våknet. Jeg hadde snakket masse. Jeg kjente at jeg var tørr i munnen. Jeg fortsatte å snakke og begynte etter hvert å forstå at det var savnet etter livet om bord som gjorde at jeg snakker så mye om det der ute. Heldigvis skulle jeg snart være i marineuniform, og det ville sikkert bli spennende, trøstet jeg meg med.

«Nå vil jeg sykle en tur», tenkte jeg og gikk ut i garasjen for å ta ut sykkelen. Men der var det ingen sykkel. Jeg så meg rundt. Oppunder taket hang sykkelramma. Hjulene, skjermene og lykta var borte. Til og med kjedet var borte. Jeg gikk inn og spurte mor.

«Du sa jo at Roar kunne ta skjermen da han spurte om det», svarte hun.

«Ja, men ikke hele sykkelen».

«Det skjønte nok ikke han», svarte mor før hun konsentrerte seg om det hun holdt på med.

Jeg lo for meg selv. Jeg var glad i broren min, og skjønte at jeg var utflytningsklar. Barndommen var over, og jeg måtte finne meg selv i denne voksne verdenen. Men først skulle jeg avtjene militærtjenesten i marinen.

Jeg visste at Håkon og Tore, to av kameratene, mine hadde flyttet og studerte i Oslo, men Odd studerte i Horten og bodde hjemme. Roar syklet meg ned til Semsbyen og fikk betalt for det. Det var morsomt å se hvor glad han ble for pengene. Jeg gikk resten av veien. Den gamle kamerattonen kom raskt tilbake, men jeg skjønte at han hadde sitt å bale med. Skolen krevde mye, så jeg kunne ikke ta for mye av tiden hans.

Jeg hadde en kjæreste, Tone, da jeg reiste til sjøs og hadde bilde av henne hengende på skottet i lugaren min. Vi skrev til hverandre, sånn sporadisk. Jeg skrev mest, og etter hvert sluttet hun å skrive. Jeg skjønte at hun nok hadde truffet en annen.

Jeg stakk hodet inn til far på kontoret hans og spurte om å få låne telefonen. Dette var årsoppgjørenes tid, og han hadde fått hjelp av en av nabojentene som så på meg. Hun hadde også blitt eldre, og jeg kjente henne nesten ikke igjen. Kanskje ikke så rart. Vi flyttet inn i huset mens jeg gikk på realskolen, og jeg reiste ut da jeg var nitten.

Tone svarte at hun gjerne kom på besøk.

Vi satt i stua og pratet. Roar, mor, far, Tone og jeg. Hun var en typisk tekkelig landsens pike og veldig søt, men veldig forandret. Da jeg fulgte henne til bussen om kvelden, skjønte jeg at jeg ikke hadde kjæreste lenger.

Dagene ble lange. Odd og jeg går ut sammen noen lørdager, men han hadde kjæreste, så det ble ikke slik som før.

Nå ventet jeg bare på å reise til Madlamoen i Stavanger. Det var der rekruttskolen holdt til. Petter som var kjæreste med en av mine kusiner skal også til samme sted, så vi avtalte å reise sammen.

Ellers var det bare å vente.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s