Mandag 4. desember 2017

Så har vi fått en vakker soldag med et hvitt snøbelegg uten at det er plagsomt mye, noe som skulle tilsi at det skulle være lettere å puste, men den gang ei. Det er den sjette dagen min med kortisonbehandling uten at dette har gitt resultater, foreløpig. I tillegg har Inger Johanne fått et snev av forkjølelse, men ikke verre enn at hun nå er på vei til tannlegen for årets kontroll.

Resten av dagen går med til endelig opprydding etter smalahovefesten. Da skal stolene ned på lageret, og noe avfall skal til Kastet. En tur til mor blir det også for å hente hennes selvgående støvsuger som etter et knapt år har sluttet å gå.

Dette var alt for i dag, så da går vi rett over til «Min historie», da tilbake til sommeren 1966 da jeg for første gang skulle ut å søke hyre.

Min historie.

Kapitel 40 – Ut å søke hyre (1966).

Jeg var nitten år da jeg mottok mitt radiotelegrafistsertifikat i juni 1966, og dagen etter skulle jeg søke hyre. Jeg som aldri hadde sett en større båt enn dem som ble sjøsatt fra Kaldnes Mekaniske Verksted.

Vi hadde lært gjennom skoleåret at den beste måten å skaffe seg hyre på, var å oppsøke rederikontorene som hadde egne maritime personalavdelinger for den jobben, men hvor var rederikontorene? Jeg hadde jo hørt noen navn da jeg gikk på skolen, men hvor de var, visste jeg ikke, så jeg tok bussen inn til byen og spurte meg litt fram og havnet til slutt nede ved brygga der jeg fant to av dem, som viste seg å ha samme kontor og ingen ledige jobber, så jeg reiste hjem igjen.

Jeg bestemte meg for å ta toget til Sandefjord dagen etter. De fleste av dem jeg hadde gått sammen med på skolen, hadde fortalt om Thor Dahl og Anders Jahre, så jeg spurte meg fram og kontorene til Thor Dahl lå nærmest, så jeg gikk mot dette bygget som lå helt nede ved brygga i byen.

På lang avstand så jeg navnet «Thor Dahl» på taket av bygget. Jeg gikk langs bygningen i retning av brygga og fant en liten dør der jeg leste det samme navnet. Jeg åpnet den, og til venstre så jeg navnet Eivind Andersen. Det var et reisebyrå, så jeg. Foran meg gikk en bratt trapp oppover, og et stykke oppe snudde den etthundre og åtti grader. Jeg fulgte den rundt svingen til den endte en etasje lenger oppe i en gang.

På en dør leste jeg: «THOR DAHL MANNSKAPSAVDELINGEN». Jeg banket på, men ingen svarte, så jeg åpnet døren. Innenfor så jeg en høy disk og bak den et stort åpent kontor med to skrivebord. I et glassbur til høyre satt en mann som jeg antok var sjefen.

Bare et av skrivebordene var bemannet i det store rommet. Mannen som satt der reiste seg opp og kom bort til disken der jeg sto. Han spurte om han kunne hjelpe meg.

 «Jeg søker jobb som radiotelegrafist», hørte jeg meg selv si. Det var litt skremmende. Jeg hadde aldri vært på et så stort kontor tidligere. Både bygningen og dette kontoret ga et gedigent og skremmende inntrykk.

«Jeg heter Martin Liverød», sa mannen. «Har du vært ute før?»

Jeg svarte benektende, og rakte fram sertifikatet og CV’en min. Han smilte, tok imot og sa: «Et øyeblikk».

Han gikk inn til mannen inne i glassburet. De pratet litt sammen. Døren var oppe, så jeg hørte at han i glassburet sa: «Vi sender’n til Fredrik».

Mannen som kalte seg Martin Liverød kom tilbake, åpnet en del av disken og tok meg i hånden.

«Vær så god og kom inn», sa han.

Han gikk foran og inn en døråpning til venstre. Der så jeg en salonggruppe. «Vær så god og sitt», sa han. «Har du lyst på kaffe?»

Jeg svarte takknemlig: «Ja takk».

Nå startet intervjuet. Han spurte om hvor jeg bodde, hva mor og far gjorde og hva jeg hadde gjort tidligere.

Senere oppdaget jeg at rederiet fungerte som om alle var i samme familie. Mens vi satt der, kom mange innom bare for å prate og drikke kaffe, og uten at jeg merket overgangen følte jeg meg med ett som en del av en stor familie.

Martin Liverød begynte å snakke:

«Jeg heter Martin», sa han, «og har seilt i mange år som radiooffiser. Helt fra den tiden det bare het radiotelegrafist. Etter hvert fikk vi offiserstatus og flere plikter som regnskaper, velferd og diverse kontorarbeid.  Fredrik er om bord i en tankbåt og jobber vanligvis her på kontoret, men han er ute en liten tur for å holde sertifikatet vedlike. Nå vil han hjem, så det passer godt at du kom nå». 

Han sa dette på en måte som gjorde at jeg følte at jeg hørte til og alltid hadde gjort det.

Så gikk han over til å fortelle litt om rederiet som hadde over tjue båter. Tankbåter og stykkgodsbåter som gikk i linjefart forskjellige steder på verdenshavene.

«Den båten du skal om bord på», sa han, «har kinesisk mannskap med norske offiserer».

Jeg slukte ordene hans. Dette ble mer og mer spennende. Han viste bilder fra MT THORSHOLM som båten het, og etter en god time mente han at vi måtte begynne å jobbe.

«Vent litt her», sa han og gikk tilbake til skrivebordet sitt. Der bladde han gjennom papirene mine, mens han tok noen telefoner, og så kom han tilbake.

«Jeg har bestilt time hos sjømannslegen, pass hos politiet og time hos den amerikanske ambassaden i Oslo. Du blir plukket opp der du bor, av en bil som vi har bestilt. Du blir ikke alene. Han som du skal reise sammen med, overstyrmann Rolf Døvik, blir også med. Alt må være klart i løpet av en uke. Dere flyr til Boston om fjorten dager. Nå er det bare å sette i gang. Sjømannslegen først.”

Han fortalte hvor alt var, og at jeg måtte komme ned på kontoret igjen når jeg hadde vært hos legen og politiet.

Da jeg kom ut fra kontoret, tenkte jeg at nå var alt i gang, men dette forteller jeg om senere.