Tirsdag 5. desember 2017

«Det kommer an på hvilken temperatur du trives med».

Jeg har nettopp hatt besøk av folk fra firmaet som har ansvaret for den vannbårne varmen i gulvet og firmaet som har ansvar for klimasystemet, og det var representanten for det siste som svarte dette da jeg mente at det var kaldt og at vi ikke fikk opp varmen. Jeg la ikke til at det er kort tid siden jeg kom fra Gran Canaria, men det var ikke nødvendig, for slik skal det ikke være, svarte representanten.

Disse to firmaene er uenig med hverandre om hva som er problemet, og i mellomtiden klarer vi ikke å få temperaturen opp i mer enn maksimum tjueto grader, og det er for svakt når det er varmegrader ute.

Inger Johanne og to andre Inger er på det de kaller «Inger-tur». Jeg skal snart hente dem alle tre nede på brygga, mens bronkiene mine er ganske så tettpakket, slik legen sa det for syv dager siden. Stemmen er borte, jeg hoster og harker, men det får stå sin prøve. De kan jo ikke henge rundt der nede på brygga.

I mellomtiden får du fortsette å lese om min introduksjon for sjømannslivet.

Min historie.

 Kapitel 41 – Det er tid for avreise til Boston.

Dagen for avreisen har kommet. Året er 1966 og måneden er juni. For to uker siden fikk jeg jobb som radiooffiser i rederiet AS Thor Dahl i Sandefjord.

Spenningen sitrer fra fotsålene og helt opp til hårrøttene, omtrent slik jeg følte det når jeg sto på toppen av et eller annet hoppstillas de to-tre årene jeg drev med slikt. Dette er sånn det skal være. Dette er en del av det å leve og oppleve nye ting.

Jeg sitter hjemme hos mor og far i huset på Langerød på Sem og venter på bilen som skal kjøre meg til Fornebu. Den kommer fra rederiet og skal innom Horten for å hente Rolf Døvik, overstyrmannen som jeg skal reise sammen med. Hvorfor slik luksus? Jeg vet ikke. Senere får jeg oppleve at jeg stort sett må klare meg selv når jeg skal om bord på en eller annen Thor Dahl-båt et eller annet sted i verden. Hvorfor vi ble hentet av rederibilen denne gangen, vet jeg ikke.

Alt dette var tanker som raste gjennom hodet mitt mens jeg satt i stua hjemme hos mor og far. Jeg visste at jeg skulle være borte i to år som var vanlig seilingsperiode den gangen. Det var først etter to år at vi fikk gratis hjemreise. Slik var reglene.

Plutselig ser jeg en stor bil som kommer inn på gårdsplassen. Jeg går foran med kofferten min mens Roar og mor og far går etter meg. Jeg har aldri sagt morna på denne måten før og blir litt klossete, kanskje litt «karsk». Vi klemmer og sier «ha det». Det er noe rart med det å si «ha det». Gråten kommer liksom ukontrollert opp fra maven, opp gjennom brystet og ut i munnen og øynene. Dette er jo tullete. Jeg skal jo bare være borte i to år.

Sjåføren tar kofferten og jeg setter meg inn i baksetet der døren står åpen. Rederisjåføren mener tydeligvis at passasjerer skal sitte i baksetet. Han setter seg bak rattet og rygger ut fra oppkjørselen hjemme. Jeg vinker, og snart er vi på vei til Horten for å plukke opp Rolf Døvik.

Rolf er en stødig kar. Dekksoffiserer er som regel det, og Rolf Døvik er overstyrmann. Jeg tror stødigheten kommer av at de må stå bredbent for å kunne holde sekstant og kikkert rolig under slingring. Da står de med beina godt fra hverandre, litt tilbakelent slik at armene ikke blir anstrengt når de skal holde kikkerten eller sekstanten opp mot øynene for å se etter båter, fyr eller stjerner.

Jeg er overbevist om at stemmen også blir påvirket av denne stillingen. Litt dyp og med overbevisningens tonefall som betyr «slik er det bare».

Rolf Døvik er en slik dekksoffiser. Han avgir en aura som får meg til å føle en stor grad av trygghet. Jeg har aldri vært om bord på en havgående båt og heller ikke vært i luften før i dag. Dette er sommeren 1966 og Fornebu er avgangsflyplassen. Vi skal til Boston, og mange timers flytur ligger foran oss.

Rolf går foran, og jeg registrerer alt som skjer og legger dette inn i «memoryboksen» min slik at jeg kan klare dette alene neste gang.

Endelig er vi i luften. Så godt som alle røker. Jeg også. Luften er stinn av den røken som avsuget ikke klarer å fjerne. Rolf drikker whisky, jeg drikker Cola og begge spiser Toblerone. I time etter time.

Etter mange timer har jeg bestemt meg for at det å være flypassasjer er kjedelig. I dag etter nærmere hundre flyturer innenlands og utenlands har denne følelsen ikke forandret seg, men det er en svært praktisk og rask måte å forflytte seg på.

Endelig er vi framme i Boston. Jeg er trett og kroppen er full av nikotin, cola og sjokolade, så det er godt å komme ut i frisk luft og få beveget oss. Vi kjører taxi til hotellet der vi skal overnatte en natt siden Thorsholm ennå ikke har kommet til kai. Rolf Døvik ordner opp, og det er han som sier at «nå skal vi på bar».

Jeg har aldri vært på bar tidligere. En lang og høy disk med høye stoler slik at beina våre ikke når ned til gulvet, men bare til noen fothvilere som er festet til den høye stolen. Jeg blir raskt enig med meg selv om at det å sitte slik ikke er spesielt godt, men at det er godt for barkeeperen som kan grise til på sin side uten at vi ser griseriet.

Rolf bestiller Budweiser til oss begge. «Dette er et amerikansk øl», forteller han, «vi får ikke dette hjemme i Norge».

Oppmerksomheten min har vært ekstremt aktiv hele tiden siden alt jeg ser, lukter og opplever, er nytt. Nå blir denne oppmerksomheten stadig mindre skjerpet på grunn av alkoholen i ølet.

Plutselig forandrer stemningen seg da døren til baren blir revet opp, og vi hører en som roper eller rettere sagt hyler inn til oss. Jeg snur meg og ser en sort mann som roper «shooting» før han slipper døren og løper videre. Jeg ser på Rolf som sier at vi får gjøre som de andre som allerede har løpt ut av baren. Vi klatrer ned av stolene og går ut og nedover gaten til hotellet.

Senere ligger jeg i sengen og tenker at i dag har jeg opplevd mye, og i morgen skal vi om bord på Thorsholm for å oppleve mye mer.