Søndag 3. desember 2017

 Det er søndag kveld, smalahovefesten er over, stua er ryddet, og vi sitter og tenker tilbake på kvelden i går. «Jeg tror gjestene hadde det hyggelig», sier jeg til Inger Johanne, og hun er enig. Det er jo derfor vi inviterer til denne kvelden.

Etter et glass musserende hvitvin som åpning satte vi oss til bords der vi startet med en forrett som ingen visste hva var, noe som var viktig, fordi dette var det første spørsmålet i quizen som tradisjonelt ble arrangert etter desserten. «Hva fikk dere servert som forrett?»

Hovedretten var selvfølgelig det alle var invitert til, årets smalahove, kålrotstappe og potet og Lønekorv som er en grovmalt og fliserøkt fårepølse og som drikke øl og fire forskjellige aquaviter.

Til slutt kom kaffen med desserten som var Inger Johannes Verdens Beste og kransekake.

En stor takk til alle som kom og alle som bidro slik at alt fungerte.

Min historie.

Kapitel 39 – Året på Radioskolen.

Året på radioskolen var en helt annerledes skoleopplevelse enn de jeg hadde erfaring med fra tidligere. Vi hadde to dominerende fag. Det ene var radioteknikk som skulle sette oss i stand til å reparere radiosendere og radiomottagere om bord uten hjelp av andre. Det andre var sending og mottaking av morsesignaler. Ved siden av disse to hovedfagene hadde vi to mindre fag. Det ene foregikk i laboratoriet på loftet som var i tredje etasje. Der lærte vi å operere radiostasjoner. Det andre faget var engelsk muntlig og skriftlig.

Det første hovedlæreren fortalte oss, var at det var få som ville klare eksamen ved første forsøk, men at de som strøk, kunne prøve igjen etter noen uker eller vente til høsten da de kunne prøve på nytt.

Deretter var det nye muligheter to ganger i året. Ulempen var at hver kontinuasjonseksamen kostet penger, så jeg bestemte meg for at jeg skulle bestå ved første forsøk.

«Skolen skulle vært toårig», sa læreren. «Den har alltid vært ettårig, mens pensumet stadig har økt. Mye av det dere må gjennom er gått ut på dato, men slik er pensumet».

Han hadde rett. Vi måtte lære om blant annet gnistsendere og andre ting som ikke eksisterte lenger.

Radioteknikk var pugging. Sending og mottaking var pugging.

Det første halvåret virket alt ganske håpløst, men lærerne fortalte oss at pugging var spesielt viktig i begynnelsen. «Etter jul vil tingene falle mer på plass», var den beskjeden vi fikk.

Dette stemte. Jeg pugget og pugget, og etter jul merket jeg at jeg koblet ut hjernen når jeg hørte morsesignalene.

«Nå er dette blitt et av deres viktigste språk», sa læreren. «Dere vil etter hvert kunne både lese og sove og samtidig forstå det dere hører av morsesignaler».

Han hadde rett. Selv i dag, førti år etter at jeg var aktiv, har jeg sjelden problemer med å forstå morsesignalene.

Å gå på en skole som lå slik over byen, føltes spesielt. Vi var som kongen på haugen med hele byen under oss. Dessuten var det betydningsfullt å være skipsoffiser i Vestfold. Alle skulle til fjerne farvann etter endt utdannelse, og dette ga oss status; i hvert fall i egne øyne.

Endelig var vinteren over og siste innspurt før eksamen lå foran oss. I tankene var jeg for lengst ferdig utdannet og på vei ut til en eller annen båt. Hvordan det ville være å jobbe om bord, visste jeg fortsatt lite om, men fantasien er en fantastisk innretning som gir ubeskrivelig flotte bilder.

I blant savner jeg denne tiden da alt lå foran meg. Nå er jo mer enn to tredjedeler av livet allerede opplevd. Men minnene er der, og jeg gjenopplever disse mens jeg sitter slik og skriver.

Endelig var vi kommet til den første eksamensdagen. Jeg kjente at adrenalinet strømmet gjennom kroppen, og med full konsentrasjon var vi alle i gang som om hele livet var avhengig av det vi presterte denne uken. Vi visste jo, etter det lærerne hadde fortalt, at bare tjue prosent ville få sertifikatet i første omgang, og vi ville alle være blant disse tjue prosentene.

Eksamensuken var over. Nå var det bare å vente. En uke etter siste eksamensdag møtte jeg opp på skolen. Rektor sto med en liten bunke sorte radiotelegrafistsertifikater med gullskrift i hånden. De ble delt ut i alfabetisk rekkefølge. Bokstaven R er langt ute i alfabetet, så mitt navn ville være blant de siste. Hele meg sitret og oppmerksomheten var fokusert på rektors stemme.

Endelig hørte jeg det: «Terje Rønning».

«Jeg visste det, jeg visste det», tenkte jeg i det jeg gikk fram og håndhilste idet jeg tok imot den sorte boken som skulle føre meg ut i den store verden.

Alt var over, og alle sammen sto litt rådløse.  Vi tok hverandre i hendene. «Lykke til», sa noen. «Kanskje vi treffes igjen», sa andre.

Plutselig var jeg nede i byen. Jeg hadde avtalt å treffe mor. Hun ville gjøre litt stas på meg da jeg fortalte at jeg hadde bestått og sa at jeg kunne bestemme det vi skulle ha til middag.

Da jeg fikk gratulasjonsklemmen, tenkte jeg: «I morgen skal jeg avlegge en ny eksamen og gå fra dør til dør fra rederikontor til rederikontor for å søke jobb», men dette skriver jeg om seinere.