Søndag, 14. mai 2017

Regn, regn og atter regn. Slik går nå dagene her i Sandefjord. Vær er vær, og det kan vi ikke gjøre noe med. Det kan vi heller ikke med musikkonkurransen i Kiev i går. Det ble som det ble, og det fleste norske er fornøyd med resultatet, ser det ut til, og da er vel alt bra? Den beste vant, i hvert fall slik jeg hørte det.

I Frankrike er det presidentinnsettelse. En yngre overtar etter en eldre. Arbeidsledigheten skal bekjempes, og det samme med de økonomiske forskjellene mellom menneskene, hører vi. Men slik er det vel i de fleste land i verden. En stadig større andel av verdens verdier samles på færre hender, har jeg lest, noe som i seg selv raskt kan skape misnøye og uro. Spesielt hvis de som har minst stadig blir flere.

Inger Johanne holder på med å lage gulasch slik den skal lages, på ungarsk vis, mens nyhetene er fulle av problemer med datasystemene på grunn av hacking, i mange av verdens land. Alt mens Nord-Korea har sendt opp et nytt missil, kanskje for å «leke» provokatør overfor resten av verden.

Her hjemme er valgkampen i gang. Statsministeren var vel den første som erklærte at de startet i går eller forgårs, og om noen måneder får vi den regjeringen folk har valgt. Dette blir spennende.

Min livshistorie. Denne gangen om min far:

Farmor og farfar bodde på Kolbotn i Oslo da far ble født i 1923 som en av to søsken. Den andre var tante Solveig som ble født ett år seinere. Far døde i 1993 og tante i år, altså i 2017.

Farfar var bokholder i Norsk Petroleum, og familien bodde som regel nærmest mulig arbeidsplassen hans, noe som medførte en del flytting, først i Kolbotn og deretter et par andre steder og til slutt egeneid bolig på Lambertseterveien 19.

Jeg har blitt fortalt at far var litt vill, og jeg var ganske lutter øre da de voksne snakket såkalt voksenprat. Nordstrand var det vi kaller «på landet» og besto av jorder og skog. Huset i Lambertseterveien var i to etasjer, og det var fra annen etasje far en gang hoppet ned og ødela seg. Det må ha vært ganske alvorlig, for han måtte lære å gå på nytt, hørte jeg.

Jeg hørte også om den historien da far og noen kamerater stjal en hest, med det resultatet at lensmannen kom på døra. Da far gjenfortalte denne historien slik at jeg hørte den, protesterte farmor ganske intenst med «dette har aldri skjedd, Egil!»

Under krigen var farfar løytnant i Milorg og mye bortreist, og i Lambertseterveien hadde de det ganske dårlig. Det var vanskelig å få tak i mat, men farmor og farfar hadde fem mål tomt der de dyrket poteter og hadde både gris og høns. Allikevel ble det for lite mat til hele familien, så det endte med at far ble sendt på tømmerhogst til Odalen der de fikk poteter å spise som takk for jobben. Årsaken til denne bortsendelsen var også at far fikk innkalling til det tyskerne kalte Arbeitsdienst, noe farfar ikke ville ha noe av. Senere ble far og tante sendt nordover til Tydalen i Sør-Trøndelag der farfar kom fra. Der ble de boende på hver sin gård for å fetes opp.

Etter krigen ble det militærtjeneste for far. Han ble plassert på Nøtterøy, og det var der han traff mor og første juni 1947 ble jeg født.

Far sånn cirka 1946