Fredag, 12. mai 2017

«Han gillar inte alls dette vädret», sto det skrevet i et brev Inger Johanne fikk for mange år siden, og så er det med meg. Klokken er halv ni fredag formiddag, og jeg er ferdig med dagens treningsøkt hos naprapatene på Sandefjord Helsepark. I dag var jeg alene der nede, bortsett da fra en som kom innom for å høre om hvor øre-nese-hals var. Jeg fortalte at de er rett over gangen, og mannen nikket og smilte takknemlig. Fint å være til hjelp en gang i blant.

Så var det dette med været da. Innomhus føles alt greit, men så snart jeg kommer ut, er det bare bronkiske host og gisp etter luft. Det er spesielt på sånne dager jeg lengter nedover til Playa del Inglés igjen. Jeg hoster der også, men jeg får puste der nede, noe som er svært slitsomt her hjemme, i hvert fall i dette været vi har nå. Fuktig og kjølig vær med regn, hvem kan trives med sånt?

Så er jeg ferdig med klagesangen. Livet er jo egentlig ganske fint da, og Inger Johanne kommer hjem fra Budapest i dag, og da blir det ekstra bra.

Om mor og søskenflokken:

I siste innlegg fortalte jeg litt om mine første to år i Natvallveien på Nøtterøy. Egentlig er jeg født i Tønsberg, i et hus som var beregnet for slikt. Navnet var Mødrehjemmet, og bildet kan vi se under.

Mor var den yngste i søskenflokken og fikk mye oppmerksomhet fra de eldre, spesielt fra onkel Stefan, etter det jeg har blitt fortalt, slik at tvillingene, tante Åse og tante Ella, som var bare noen få år eldre, følte seg litt til overs, men så hadde de jo hverandre, de to tvillingene. Alt dette ifølge tante Åse.

Alle ungene gikk på Skjerve skole der jeg også gikk det første skoleåret mitt. Skolen brant for øvrig ned noen år etter at jeg gikk der. Noe spesielt var det jo at mange av ungene hadde forskjellig etternavn til tross for at de var søsken med samme mor og far. Lærerne undret seg over årsaken, men av høflighet tok det lang tid før spørsmålet dukket opp. Forklaringen var at morfar kom fra Island, hans historie kommer jeg tilbake til, og som islendinger flest ønsket han å bruke dotter eller son etter sitt fornavn på ungene, men etter hvert som han ble stadig mer og mer norsk, endret mormor og han etternavnsettingen på dem, så da ble det vel alt fra Sveinsdotter, til Svendsen og Paulsen. Mange år senere lærte jeg at alle ungene ble født som islandske borgere og ble norske statsborgere samtidig med morfar.

Nå er alle unntatt mor borte, noe som er ganske naturlig siden hun var yngst. Slik jeg opplevde det var de særdeles sterkt bundet til hverandre og da jeg var liten krydde det alltid av tanter, onkler, kusiner og fettere på gården hos mormor og morfar. Jeg vet at mor savnet miljøet der ute på Nøtterøy da vi flyttet åtte år etter at jeg ble født.

Nå er det ettermiddag og sola har kommet, så da avslutter jeg for i dag med et ønske om en solrik helg for oss alle. Hilsen Terje.

Mødrehjemmet i Tønsberg der jeg ble født