Torsdag, 11. mai 2017

Det regner og er kaldt, og jeg har kommet i gang med bronkitten igjen, kanskje på grunn av de nye medisinene, men om syv uker skal jeg til kontroll, så da så. I mellomtiden fortsetter jeg med medisinering, treningen og vurderer tilstanden suksessivt.

Dette var den daglige ajourføringen i denne offentlige dagboka.

For et par år siden leste jeg i «Vi Over 60»

om en mann som hadde begynt å tenke over hva og hvor lite han visste om sine foreldre og besteforeldre og kom til at kunnskapen om dem var svært begrenset. Derfor begynte han å skrive om seg selv og sine tanker slik at hans etterkommere skulle sitte igjen med mer kunnskap den dagen han ikke var mer. Derfor er blogger av typen der skribenten skriver om seg selv og sitt liv, svært viktig for dem som kommer etter.

Jeg begynte for en tid tilbake å skrive ned det jeg husker fra så langt tilbake som mulig, og jo mer jeg skrev jo mer husket jeg. Dette arbeidet har jeg bestemt meg for å ta opp igjen her i denne bloggen.

Jeg ble født i 1947, to år etter krigen,

kanskje på grunn av fredsrusen? Hva vet jeg? Jeg er jo bare resultatet. Det var vanskelig å finne noe sted å bo for mine unge foreldre og meg, så den første leiligheten vår var i røkestua til morfar og glassverandaen utenfor, etter det jeg har blitt fortalt, men etter en stund fikk vi overta en leilighet i annen etasje der det sikkert var mye varmere enn i den uisolerte glassverandaen der vi hadde kjøkkenet vårt.

Dette husker jeg ikke så mye av, det meste har jeg blitt fortalt, men bildet av et vaskevannsfat på en benk ved inngangsdøra til stua vår, er krystallklart og bekreftet av mor.

Mormor og morfar fikk ti barn, tante Svanhild, tante Lorry, tante Lillian, tante Marion, tantene Ella og Åse som var tvillinger, onkel Arne, onkel Paul, onkel Stefan og til slutt mor som heter Solveig og den sist ankomne av ungene.

Det var godt at huset var romslig for etter hvert ble kjøkkenet et samlingspunkt for ungene og deres venner. Morfar seilte til sjøs som stuert og var hjemme stort sett bare for å legge kimen til et nytt barn, men da jeg ble født hadde morfar sluttet med sin yrkeskarriere til sjøs, og uthuset var omdannet til slakteri der de både slaktet og produserte alt det kjøtt kunne omdannes til.

Mor jobbet på Bakkens Planteskole ved Kirkeveien på Nøtterøy, og gården til mormor og morfar lå bare en spasertur unna, ved Nattvallveien som gikk fra Semsveien til Kirkeveien.

Far jobbet for meieriet i Tønsberg og etter hvert for slakteriet med melkekontroll og svinekontroll, mens han i tillegg førte regnskapene for bøndene. Dette betydde at han bodde borte på bondegårdene hele uka og var hjemme halve lørdagen og søndager, men de to første årene mine var han på hvalfangst med hvalkokeriet Balaena for å skape et økonomisk grunnlag for oss som familie.

Mormor var da den som fikk den daglige dagsomsorgen for meg, og de tydeligste bildene i min underbevissthet er det store kjøkkenet med bordet ved vinduet ut mot veien der mormor satt med kaffekoppen sin og duppet brødstykker med mye smør i den varme kaffen før hun puttet den i munnen. På den andre siden av bordet satt jeg med mitt brødstykke, og det hendte at jeg fikk duppe mitt i hennes kaffekopp.

Etter hvert som jeg vokste opp, fikk jeg også lov til å løpe over tunet til slakteriet der jeg fikk hente nylaget blodpudding til mormor og meg. Det var stas, og en gang fikk jeg også lov til å se på når de laget pølser, alt fra kverning av kjøttet til å surre tarmene slik at det ble pølser. Ellers var slakteriet et tabu-område.

Neste gang forteller jeg mer, men nå er det støvsuging som står for tur, slik at det er rent og pent til Inger Johanne kommer hjem i morgen.

Ha en fin dag der du er. Hilsen Terje