I dag regner det igjen (tirsdag, 16. mai 2017)

Tirsdag, 16. mai 2017

I dag regner det igjen

og pusten min er som vanlig slarkete i sånt vær. Legen mente i dag at uansett, astma eller andre årsaker, trening vil gjøre at lungene fungerer bedre, så da får jeg bare fortsette, og heldigvis har hun fått avtale med de andre legene som hun vikarierer for, slik at selv om hun ikke har fastlegeavtale, så kan jeg fortsette med henne som min lege. Forskjellen mellom mine tidligere leger og henne, er at hun lytter uten å hele tiden skjele til pc-skjermen.

 

Og så er det politikken da.

Det er nesten umulig å la være å si noe om det kommende valget i disse dager.

Den ene politikeren er mer aggressiv i sine uttalelser enn den andre. Noen skryter uhemmet av seg selv, og andre skjeller ut motparten.

Mange blir personlige og snakker om karaktertrekkene til de andre og bruker kallenavn på dem, akkurat som i barneskolen.

Noen ganger tenker jeg «fy søren, så rett de har, de som sier dette». Andre ganger tenker jeg det motsatte.

Og så er det begrunnelsene da. Hvorfor tenker vi det vi tenker? Er det følelsene våre som styrer det vi tenker og sier? Er det personkjemi som ligger i bunnen? Eller er det rett og slett fornuftsgrunner eller idégrunner?

Nei, politikk er ikke lett, men det går i alle fall an å bruke det vi kaller god folkeskikk før vi uttaler oss, enten det er skriftlig eller muntlig.

 

Min livshistorie fortsetter. Denne gangen om min beste kamerat.

Jon Eddy var min beste kamerat, min nærmeste nabo og min tremenning. Moren min og moren hans var kusiner. Jon Eddy var ett år eldre enn meg, noe han selvfølgelig er ennå der han nå bor i Spania. Han var mye mindre enn meg og mye lettere. Morfar ga vel den beste beskrivelsen av oss to en gang vi lekesloss. «Bare vent», sa morfar, «bare Terje får satt seg på’n, er’n ferdig».

Og slik var det alltid i barndommen. Jon Eddy var turner, han var skihopper, han var kjapp og spenstig og brydde seg aldri om de forbudte tingene som vi alltid ble advart mot. En fast strofe var: «Det æ’kke falig, Terje, vi får bare juling».

Og på den måten ble jeg nesten alltid med på det Jon Eddy fant på å gjøre, for jeg visste jo ikke hva juling var for noe. Hjemme hos Jon Eddy hadde tante Erna riskvist hengende på veggen over brødboksen. Den skulle sikkert fungere som en advarsel mot det han kunne finne på, men ris brydde Jon Eddy seg ingen ting om. Husarrest derimot var den største trusselen han kunne tenke seg, noe tante Erna noen ganger også noen ganger brukte som straff, men Jon Eddy var rask til beins og ganske smart, så kan kom seg alltid ut, uten at tante Erna la merke til det.

Alle farene rundt oss, de var mange, og de var spennende, fordi vi ble advart mot dem på mange måter, og dette kommer jeg tilbake til i neste innlegg.

Om Terje Rønning

Jeg er mann, født 1947 på Nøtterøy, gift, to barn. Barneskoler: Skjerve skole på Nøtterøy, Sem skole og Linnestad skole i Ramnes. Realskole: Kjelle skole i Sem kommune. Andre skoler: Kontorlærlingeskolen i Tønsberg, Radioskole ved Tønsberg Navigasjonsskole. Stiftelsen Markedsføringsskolen i Oslo: Grunnkurs, fagkurs og studiekurs. Radiooffiser i Thor Dahl AS, salgskonsulent i Optura AS, distriktsjef i Union Mykpapir, markedssjef i Kristian Brekke AS Engros, daglig leder i Decorita Miljø og Renhold, salgssjef i Salgskontoret Horten AS, pensjonist fra 2011.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s