Så gikk det slik jeg håpet at det ikke skulle gå. Forkjølelsen min ble bare dypere og dypere, og i dag tidlig, altså onsdag, ringte jeg legekontoret, beskrev tilstanden min slik jeg følte den og fikk beskjed om å komme umiddelbart. Der nede registrerte jeg meg i luken og ble bedt om å gå rett inn til sykepleieren som jeg hadde snakket med i telefonen. Hun ville ta blodprøve og sjekke denne først.

Få minutter etter var undersøkelsen av blodet mitt klart. «Det var godt du kom nå», sa hun, «nå slipper du kanskje innleggelse. Blodprøven viste ett hundre og nittiåtte, mens det normale er under fem. Neste gang kommer du med en gang du blir forkjølet. Dere kronikere venter altfor lenge».

Ja vel, så var det lungebetennelse igjen da. Hos legen fikk jeg samme melding. Resept på antibiotika, kortison og hostesaft. Da jeg kommenterte at jeg hadde brukt mye antibiotika tidligere, mente han at de advarslene jeg hadde hørt og sett på tv, ikke gjaldt meg eller andre som meg.

Men så var det verre med Inger Johanne,

spesielt i det henseende å ha det vondt. Hun mente at hun hadde fått ørebetennelse, noe hun har hatt flere ganger i yngre år.

Mandag ringte hun legekontoret og fikk raskt time samme dagen hos kontorets turnuslege siden vår lege hadde fri. Etter blodprøve fikk hun vite at ørebetennelsen var forårsaket av et virus som det ikke hadde noen hensikt å behandle. «Blir du ikke bedre i løpet av noen dager, må du komme tilbake», og i dag ringte hun, fikk time hos vår lege, antibiotikabehandling og en flytende salve for øregangen, der hun hørte alt fra fluer til veps, slik hun beskrev det. Akkurat nå sover hun, mens jeg sitter her, skriver og føler meg stadig bedre.

På veien hjem fra legen, vår felles lege, fortalte jeg Inger Johanne om det han spurte meg om de siste to gangene som jeg har vært gjennom dette kjøret med forkjølelse som utvikler til lungebetennelse som må behandles med antibiotika. «Er det noe miljø eller steder der du føler deg bedre eller blir mindre dårlig? Bare tenk over det».

Vi vet jo svaret, «varmt og tørt» og «Gran Canaria Sur», men akkurat nå passer det svært dårlig siden vi er i gang med å selge eget hus. Byggingen av leiligheten vår er i full gang, og alle tilvalgene er gjort og underskrevet, så der er det ikke noe for oss å gjøre.

«Blodige Strender».

Da har jeg satt det fjerde bindet av Jon Michelets romanserie «En sjøens helt» inn i bokhylla som ferdiglest. Jeg har tidligere skrevet at dialogen mellom sjøfolk ofte er mye mer åpen og personlig enn det som er vanlig mellom menn på land, og denne dialogen finner jeg igjen i disse bøkene. Det diskuteres og samtales om alt mulig mellom himmel og jord, og man blir ofte kjent med hverandre på et dypere nivå.

Jeg mønstret av siste gang for snart førti år siden, men de gangene jeg har truffet tidligere skipskamerater, har kontakten vært der, med en gang. Kontakt på det dypere menneskelige planet.