Torsdag, 14. april 2016

Nå har vi vært hjemme i omtrent tre uker etter vinterens opphold på Gran Canaria.

foto av Fartein Rudjord

Forberedelsene til Inger Johannes sytti års dag er i full gang samtidig med planleggingen av leiligheten i Mo Terrasse. To baller som krever ganske mye tid. Det er godt vi er pensjonister, tenker jeg, mens jeg sitter her og skriver, og Inger Johanne er på pensjonisttreff der hun møter gamle kolleger.

Innvandrerdebatten pågår fortsatt for fullt her hjemme, en debatt som er ganske fjern for oss når vi bor på øya der sør i Atlanterhavet. Vi var jo hjemme i desember, men jeg synes debatten har blitt hardere med kraftigere skjellsord enn i fjor sommer da vi var hjemme. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor alle hyler slik, når de snart må forstå at verden blir stadig mindre og folk beveger seg stadig raskere og lengre samtidig som informasjonsstrømmene også går stadig raskere og lengre.

Jeg tror at folk i hele verden er i større bevegelse enn tidligere og at hastigheten på disse bevegelsene stadig vil gå raskere. Altså er verden i stor endring, og dette må vi tilpasse oss her i Norge. Om vi vil eller ikke, så lenge vi holder til på samme klode.

I dag tidlig leste jeg en artikkel i A-magasinet, en artikkel om en enkel innvandrer fra Eritrea og hans opplevelse av det å bli norsk, noe han er fast bestemt på å bli. Raskest mulig. Artikkelen er skrevet av Per Magnus Riseng og ga i hvert fall meg en større innsikt i det innvandrerne står overfor.